I avisene finner du riktignok bare de som har truffet gull, eller de som har kjøpt gråstein, men det er all grunn til å være forsiktig når man som privatinvestor tilbys å investere i enkeltobligasjoner. Som ved aksjeinvestering, må man sørge for å være tilstrekkelig diversifisert. Obligasjonseiere spiser før aksjeeiere, men det hjelper lite hvis du har bestilt og betalt for en helaften på Maaemo, og blir avspist med smulene fra McDonalds.
Spesielt i høyrisikoobligasjoner må en anta, og historien har vist, at konkurser og restruktureringer vil forekomme. Det er nettopp derfor det er høyere rente på disse objektene. For å oppnå tilstrekkelig diversifiering bør denne delen av porteføljen i alle fall inneholde 10 ulike utstedere, og det kan med fordel være flere.
Videre bør du kunne vurdere obligasjonene uavhengig av hva rådgiver/selger presenterer. Det er all grunn til å anta at du, som relativt liten investor i den store sammenhengen (hvis du da ikke heter Kjell Inge Røkke, John Fredriksen eller lignende), er en av de siste dem ringer til! Det alene bør være nok til å la alarmen gå.
Outsourcing
Et siste punkt på listen min, er at dette markedet er like transparent for private investorer som et innenlandsk myrvann. Det taler for at du bør, som privat investor, la forvaltere gjøre jobben for deg, og produktene du velger bør være regulerte fond (enten UCITS eller verdipapirfond), da disse har krav til diversifisering. Heldigvis så stilles rådgivere i større grad til ansvar i dag enn i tidlig 2007, men det er du selv som har størst egeninteresse av å være opplyst før det gjøres investeringer, gode eller dårlige.
