BlackRocks Larry Fink sier at man bør være 100% i aksjer, PIMCOs Bill Gross hevder aksjer er døde. Vanguards grunnlegger Jack bogle preker at en bør holde løpet ut med en balansert portefølje. Leser du overskriftene ser det ut til at de tre beste og mest betrodde navnene i amerikansk finansindustri snakker mot hverandre. Sannheten er at de tre er likere hverandre enn de er ulike.
Den enhetlige beskjeden fra investorveteranene i den nåværende situasjonen er å ha edruelige forventninger til avkastningen for både obligasjoner og aksjer. Ingen forventer å komme i nærheten av de 6,6% realavkastning som man har oppnådd det siste århundret, slik det fremkommer i Jeremy Siegels bok ”Stocks for the Long Run”. Ingen forvender obligasjoner til å gi avkastning over deres nåværende kupongrente, dermed er avkastning rundt 2% (nominelt) på Barclays Aggregate Index sannsynlig. Alle tre forventer at obligasjoner kommer til å være vesentlig mer volatil i fremtiden og at de kommer til å være utsatt for statlige forsøk på å forvalte for høy gjeld gjennom inflasjon.
Kort fortalt forventer de tøffe tider for finansielle aktiva. De lette dagene i Bull-markedene i 1980 og 90-tallet er borte. Markedene vil ikke gjøre de tyngste løftene for å vokse investores porteføljer. I stedet må investorer selv gjøre arbeidet, gjennom å jobbe lenger, spare mer og investere smartere (og mer kostnadseffektivt vil Bogle raskt legge til) for å møte sine mål. Det er et edruelig og verdifullt råd, en som er gjentatt av Jeremy Grantham og mange andre investorer.
Det er også en beskjed som sannsynligvis ikke vil gi investorer motivasjon til å gjennomføre. Når gulroten forsvinner, så mister investorene også lysten til å gå tilbake til markedene og snu ryggen til alt sammen kan virke forlokkende. Sparing er hardt arbeid og krever sterk disiplin. Gresshopper har mer morro enn maur. Dagene med umiddelbar positiv erfaring fra aksjemarkedet, når sparing hadde en umiddelbar belønning som man vanligvis bare ser ved forbruk, er over. Så, la oss rulle opp ermene og grave litt dypere inn i hva Bogle, Gross og Fink ser.
På tross av overskriftene om at aksjer er døde, ser Gross, som mange andre, at aksjer kommer til å gi bedre avkastning enn obligasjoner. Det var faktisk ikke advarselen om aksjer Gross virkelig sa. Hans virkelige advarsel var lange obligasjoner i det høyinflatoriske scenarioet han forutser. Han ser aksjer med dobbel nominell avkastning i forhold til obligasjoner de neste årene. Dessverre, så mener han at inflasjonen vil bringe den reelle avkastningen på aksjer til null og gi negativ realavkastning i obligasjoner.
Bogle og Fink har begge et noe mer positivt fremtidsbilde for aksjer, men ingen ser tosifret årlig avkastning for aksjer. Så, selv om alle har ulike synspunkter, så rangerer de alle aksjer, obligasjoner og kontanter i samme rekkefølge, og alle forventer relativt dempet avkastning i disse aktiva, lavere enn investorer forventer. Det er ”aksjekulten”, og ikke aksjer i seg selv, som Gross erklærte død. Han ser helt klart fortrinn i aksjer, han er med-CIO i et selskap som lanserer aksjefond, men han vet at aksjeinvestorers forventninger må dempes for at de skal bruke aksjefond fornuftig.
På ett punkt er det større uenighet blant herrene, og det er hvordan de ville bygget opp porteføljen i dette tøffe investormiljøet. Fink, med hans alt-i-aksjer standpunkt, ville økt aksjeeksponeringen, men BlackRock snakker også varmt om noe mer utradisjonelle rentefond og alternative fond. Gross vil sannsynligvis ikke gå så hardt inn i aksjer, og heller valgt høyrisiko (high yield) obligasjoner, vekstmarkedsverdipapirer og aktiva som forventes å være mer standhaftige i forhold til inflasjon. Bogle ville hoppet over de alternative fremgangsmåtene og holdt seg til en jevnlig rebalansert portefølje av høykvalitetsobligasjoner og indeksfond for aksjer, og velger å kontrollere de tingene en investor enklest kan kontrollere; kostnader, skatt og aktivaallokering. I en lavavkastningsmiljø med tendenser til høyere skatt, som alle spår, så betyr disse tingene mer enn noen gang.
Investorer bør lytte til alle disse stemmene. Den eksakte kombinasjonen av disse fremgangsmetodene er det opp til den enkelte investor å bestemme, men det er ikke til å stikke under en stol at det vil bli en tøffere vei fremover, i forhold til den ’baby boomers’ har nytt i investeringsverdenen i mesteparten av deres liv. Investorer må være mye bedre disiplinert, strategiene deres må bli smartere, og kostnader og skatteeffektivitet må være mye mer sentralt i beslutningsprosessen enn det har vært frem til nå. Det blir en tøff tid, men meningsfull fremgang kan fortsatt gjøres. For å si det med Bogles ord: Press on, regardless.
