Obligasjonsfond er nyttige plasseringsobjekter siden fondene gir tilgang til mange typer gjeldspapirer, alt fra rimelig trygge til gjeldsparpirer som tilsvarer omtrent aksjerisiko. Fondene har en oppgitt rentebinding, selv om det finnes obligasjoner med flytende rente. Du kan tenke på det som fastrente i banken, bortsett i fra at du ikke har restriksjoner på kjøp og salg. I dagens rentemarked ligger renten mellom 1,5-2,1% for norske statsobligasjoner fra 3 til 11 år (per tirsdag 2.10.2012, Kilde Oslo Børs), det er sjokkerende lav rente og sjokkerende flat rentebane. Det betyr også at investorer er villige til å akseptere 2,1% de neste 11 årene. Som privat investor skal du skatte 28% av denne renten, i tillegg har du kanskje 1,1% formueskatt av markedsverdien av beholdningene. Sist men ikke minst så kommer inflasjonsjokeren, blir den 0 eller 2,5%?
Det betyr at man trenger minst 5% rente for å opprettholde kjøpekraften, gitt at sentralbanken makter å holde den langsiktige inflasjonen rundt målet på 2,5%, og at du er i en situasjon der du må betale formueskatt på hele beløpet. Tilsvarende regnestykke for aksjefond er noe mer komplisert, grunnet skjermingsfradrag. Jeg antok at gjennomsnittsrenten ble 2,1% de neste 10 årene, da trenger man en avkastning i aksjefond på 3,75% for å holde tritt med inflasjon og skattetrykk. Forskjellen kommer fra en utsatt skattefordel og skjermingsfradraget, allerede her har altså aksjer en iboende fordel foran rentesparing. Hvis du ikke er i posisjon for formueskatt, så reduseres kravene med omtrentlig 1,1 prosentpoeng per år.
Forståelig
Det er forståelig med slitasje på aksjeinvestorer, med krise i verdensøkonomien som fortsatt henger i lufta uten løsning, relativt dårlig avkastning de siste 5 årene (MSCI World -1,08% p.a., tall per 30.09.2012). Over 10 år ser det faktisk ikke så galt ut, grunnen til det er at man får gradvis skylt ut .com-boblen fra tallene, med 5,3% årlig avkastning, mens de siste 15 årene har gitt 2,4% ved samme indeks. De siste 20 årene har riktignok gitt 6,7% p.a., noe som er helt ok. De siste 20 årene har statsobligasjoner gitt mellom 4,6% (korte statsobligasjoner (ST1X) til 7,7% (lange statsobligasjoner (ST5X). Uten å ta hensyn til skatt også videre, så ser man at det har vært attraktivt å plassere pengene i rentemarkedet.
Problemet er at dagens lave rentenivå gjør det vanskelig å tenke seg 7,7% rente på sikre obligasjoner i overskuelig fremtid. Forskjellen mellom 4,6 og 7,7% skyldes lengre durasjon og fallende rentenivå. I dag har ikke rentemarkedet mulighet til å falle så mye lavere. Den kan selvfølgelig gå til null, eller til og med bli negativ slik vi har sett i tyske bunds, men det er ikke noe man kan regne med over tid og det er heller ikke udelt positivt sett med investors øyne. Et annet alternativ er at renten går opp, noe som er bra når du eller fondet skal reinvestere obligasjonene, men for de obligasjonene du eier med lang løpetid er det i første rekke negativt siden verdien på obligasjonen faller. Hvis renten stiger mer enn markedet priser inn i dag de neste ti årene, kan det bli litt kjedelig å sitte i lange norske statsobligasjoner.
Porteføljene bør innrettes etter hvor lang tid det er til pengene trengs, størrelse på formue også videre. Men det som er klart er at de som er svært forsiktige med pensjonssparing og lignende kan få en tøff tid i møte. Fremtiden er av natur usikker, og alle spådommer er nettopp det, spådommer. Derfor bør porteføljen innrettes for ”alle” eventualiteter. I mine øyne betyr det at man eier litt av alt, også kalt diversifisering. I tillegg bør en periodvis sørge for å opprettholde diversifisering, det betyr å kjøpe det som har gått dårlig, på bekostning av det som har gått bra. Alle investorer må akseptere klimaet vi lever i, men vær litt forsiktig med lange og sikre obligasjoner. Det er ikke sikkert det er så sikkert som man tror, selv om man sannsynligvis ikke mister huset.
Se gjerne også filmen om obligasjonsfond fra vår amerikanske analytiker.
