Men hva er en risikofri aktiva? Siden statlig gjeld generellt sett er fri for konkurser, blir statsgjeld ofte sett på som stedfortreder for risikofri aktiva.
I den moderne æra har de fleste velutviklede og mange vekstmarkeder tilstrebet et konkurs-fritt ideal etter at landene forlot gullstandarden.. Det nye systemet gir hver nasjon tilnærmet ubegrenset mulighet til å utstede gjeld som markedene anser som risikofri og uten konkursrisiko. Årsaken er hvert lands myndigheters mulighet til å overbevise sentralbanken til å øke pengemengden og derved devaluere gjeldsverdien i forhold til prisen på varer og tjenester.
Farlig likhet
Inntil før introduksjonen av euroen, hadde hvert europeiske land sin egen penge- og finanspolitikk, som resulterte i forskjellige inflasjonsrater og renter på statsobligasjoner på tvers av kontinentet. Lovnaden var å fremme mer likhet i inflasjonen og rentenivåene på tverst av eurosonen, uten en korresponderende konvergens i finanspolitikk.
Planen til en enhetlig valuta ble samstemt og signert i Maastrciht traktaten 7. februar 1992, og kom i effekt fra 1.januar 1999.
Frem til 2009 virket det som euroen holdt det den lovet. Fra tidlig 1992, når traktaten ble undertegnet, til slutten av 1998 konvergerte renten på statsobligasjonene i eurosonen, som spådd.
Det var derimot den tilsynelatende suksessen til en enhetlig valuta som la grunnlaget for dets problemer. Siden myndigheter i fattigere land kunne låne til samme renten som rike land, ble de fattige landene, effektivt sett, subsisdiert av de rike landene. Subsidieringen medfører økt etterspørsel fra fattige land.
Til slutt sa det stopp i 2009. Etterhvert kom realiteten frem i obligasjonsmarkedene, land med ulik finanspolitikk, kan ikke ha samme rentenivå.
Det er en viktig forskjell mellom diversiteten mellom rentenivåene i perioden før eurointroduksjonen og i dag. Tidligere var årsaken til ulik rentenivå forskjellig inflasjon, som igjen stammet fra forskjellig pengepolitikk. Ettersom de fattigere landene i eurosonen ikke lenger har mulig til å sette egen pengepolitikk, er den eneste gjenstående mulighet å gå konkurs, noe den greske staten i praksis allerede har gjort. Dermed er forskjellene i rentenivå nå grunnet en sannsynlighet for at en slik konkurs vil forekomme.
Dette betyr at investorer ikke lenger kan lempe all statsgjeld i eurosonen i èn aktivaklasse.
Fremtiden til euroen
På Morningstars investeringskonferanse i Wien, tok to fremtredene eksperter motsatte synspunkter. Peter Bofinger, professor ved Universitetet i Würzburg, argumenterte med at euroen vil overleve, mens Andrew Clare, professor ved Cass Business School i London, argumenterte at valutaen, i alle fall delvis, må deles opp.
Begge var enig om de økonomiske forutsetningene til eurosonen, at uten noen form for finanspolitisk union, kan ikke euroen fortsette i nåværende form. Kilden til deres forskjeller var imidlertid analysen av den politiske situasjonen. Professor Bofinger tror politikerne i eurosonen vil enes om en finanspolitisk union, mens Professor Clare argumenterte for at stemmegiverne i europeiske land aldri ville gi avkall på viktig nasjonal suverenitet.
Vi kan forstå det underliggende økonomiske problemet til eurosonen ved å referere til teorien om ”optimale valutasoner” av Nobelprisvinner Robert Mundell. Land med samme valuta bør ha følgende betingelser:
- Arbeidskraftsmobilitet
- Kapitalmobilitet
- Tilsvarende forretningssyklus
- Et risikodelingssystem, der pengene redistribueres geografisk
Det som er slående med denne listen, er fraværet av disse betingelsene i eurosonen, noe som får oss til å tenke at innføringen av Euro var mer politisk motivert enn økonomisk motivert.
Uavhengig av hva politikerne gjør fremover, må investorer vurdere investeringsalternativene. Mens euroen kan fortsette som byttemiddel, har den allerede sluttet å fungere som en pan-europeisk risikofri aktiva. Fra et aktivaallokeringsståsted har euroen allerede dødd.
Morningstar har en nordisk investeringskonferanse i Oslo, 24. mai.
