Spørsmål om risikofaktorer og transperens, noe som i det siste har hatt hovedfokus på syntetiske børsfond (ETF), kan også rettes mot mange tradisjonelle verdipapirfond. På samme sett som med syntetiske børsfond, må industrien addressere transparensen til deres produkter, risiko assosiert til motparter og temaer rundt verdipapirer som stilles som sikkerhet. Investorer i verdipapirfond burde ikke være tilfredse.
Fond som benytter derivater gjør ofte en dårlig jobb med å kommunisere deres eksponering. Selv om kontraktverdien er offentliggjort, er det sjelden investorer får god innsikt i fondets eksponering til en gitt motpart og den økonomiske eksponeringen til et derivat som prosent av aktiva. Selv på overordnet nivå gis det ofte kun nettoposisjoner i faktaark, i stedet for å gi separat informasjon om lang og kort eksponering.
Den lange og den korte
Det er viktig å få både lang, kort og nettoeksponering fordi et fond som har netto 0 % til finansselskaper, men som har 30% kort og 30% lang eksponering i realiteten har 60% bruttoeksponering til sektoren. Den lange og korte eksponeringen kan resultere i netto liten avkastningspåvirkning, men dårlig aksjeplukking kan lede til en stor påvirkning på porteføljen fra en 0% nettoeksponering.
Vi i Morningstar mener at, så sant det er mulig, så skal fond gi investorer en klar presentasjon av deres lange, korte og nettoeksponering til individuelle instrumenter, deres utgivere, økonomiske sektorer og aktivaklasser. Dette er i tillegg til opplysninger om instrumentene benyttet for å oppnå denne eksponeringen og detaljene om de største motpartene.
Ved siden av derivater, er utlån av verdipapirer en altfor dunkel affære. Denne praksisen medfører problemstillinger som investorer burde gjøres klar over. Investorer antar at deres fond har aktivaene som de investerer på investors vegne, men mange fond låner ut verdipapirer fra fondene, nesten som en rutine. Det er ikke utelukkende en dårlig idé for målsetningen er i utgangspunktet godt, nemlig å tjene penger på renten fra utlån av verdipapirer.
Problemet er at det er for lite opplysninger om denne praksisen. Investorer burde for eksempel få vite hvor mye av porteføljen som er lånt bort, hvilke verdipapirer som er involvert i utlånsaktiviteten, hvor mye og hva slags verdipapirer som stilles som sikkerhet. Denne informasjonen er sjelden brakt frem for investorer, selv om det er deres eiendom som lånes ut. Vi kan kan også risikere å tippe at de fleste finansielle rådgivere ikke vet hvor stor del av kundenes aktiva som er utlånt til enhver tid, eller hvilke verdipapirer som stilles som sikkerhet.
Interessekonflikt
Potensiell interessekonflikt oppstår også hyppig innenfor verdipapirutlån, og dermed vil det gavne de fleste å få større åpenhet rundt disse utlånene. For det første, til hvem kan selskapet låne til og hvordan fondet (eiet av investorer) kan bli forsikret om at de tjener på en slik transaksjon. Hvis forvalteren tjener som en utlånsagent for fondet og låner verdipapirene til seg selv – en situasjon som har skjedd – hvem sørger for at avtalen er rettferdig for fondsinvestorer med tanke på rentebetingelsene?
En relatert problemstilling er hvor betalingen går av veien. I mange tilfeller i Europa tar forvalteren en avgift for å tiltre som utlånsagent. Igjen vet ikke investorer om de får en rettferdig fordeling av kaken.
For å være sikker på å bli forstått, jeg snakker ikke mot å benytte derivater eller utlån av verdipapirer. Begge deler kan være til stor fordel for investorer, hvis de blir benyttet riktig og kommer med tilstrekkelig åpenhet. Slik det er nå, trenger man mye mer åpenhet for å forsikre oss om at investorer kan bli tilstrekkelig opplyst til å forstå risikoen involvert.
