1. Den globale finanskrisen var en svart svane
Dette er kanskje den største myten om krisen. Per definisjon er en svart svane en enestående stor katastrofal hendelse som er umulig å forutse. Men det var mange kriser tidligere, med lang utstrekning, som motiverte Hyman Minsky til å formulere sin "markeds-ustabilitet"-hypotese på 80-tallet, for å forklare tidligere kriser og forutsi denne. I Storbritannia trenger investorene bare å tenke tilbake på det tidligere 1970-tallet for å huske en tid med enda verre markeder. Da mistet aksjeinvestorer 74% over drøyt to år og det tok over ni år før markedet kom tilbake.
2. Diversifisering fungerte ikke under krasjet
Denne myten kommer som et følge av et ensidig fokus på aksjer. Selv om det er sant at aksjer mistet verdien over hele verden under krasjet, er det samme slett ikke sant tvers av aktivaklasser. Faktisk, under krasjet, flyktet investorene til sikkerhet og dermed kjørte prisen opp på høykvalitets statsobligasjoner (spesielt amerikanske statsobligasjoner) som bidro til at diversifisering på aktivaklasse virket når det var mest behov. Så mens amerikanske aksjer mistet 47% av sin verdi for året 2008 ville en portefølje på 50% amerikanske aksjer, 40% obligasjoner og 10% kontanter har mistet kun 16% av sin verdi.
3. Moderne porteføljeteori er død
Det essensielle i moderne porteføljeteori (MPT) er at investorer bør holde diversifiserte porteføljer slik at potensielt høyere avkastning ikke kan økes uten en økning i risiko og visa versa. Begrensningene i MPT-som først ble formulert av Harry Markowitz i 1952 - lå ikke i prinsippene bak modellen, men i de matematiske begrensningene som han brukte. De matematiske modellene kunne rett og slett ikke håndtere den slags ekstreme hendelser som inntraff under krisen. Nå blandes matematikken med prinsippene, og noen har derfor erklært MPT for død. Ingenting kan være lengre fra sannheten. I 2012 har vi kraftig nok matematikk og datamaskiner til å anvende prinsippene for MPT i lys av typer ekstreme utfall markedene kan produsere fra tid til annen, med fordelen av langt mer robuste modeller.
4. Aktivaallokering bør brukes til å balansere kildene til risiko
Porteføljer dannet under prinsippene fra MPT-metoden fører til at aksjeeksponeringen er den primære kilden til risiko. Visse forvaltere i dag har byttet til en "risikoparitet"-tilnærming til sin aktivaallokering. I denne tilnærmingen er en aktivasammensetning valgt for å oppnå en portefølje hvor alle aktivaklasser bidrar like mye til den totale risikoen; de påpeker at dette ikke det samme som å fordele porteføljen likt mellom aktivaklassene. Siden en risikoparitettilnærming fører til en lav risiko- og avkastningsportefølje, er hele porteføljen høyt belånt for å oppnå høyere forventet avkastning. (Hvorfor noen tror dette er en god idé i en post-krasj-verden er uforståelig for meg.) Hva risikoparitet-tilnærmingen mangler, er det faktum at kildene til risiko er også kilder til avkastning. Siden aksjer fortsatt er den viktigste kilden til langsiktig vekst, må nødvendigvis aksjer være den viktigste kilde til risiko!
5. Fundamentalt vektede indekser er bedre enn indekser vektet på markedesverdi
Ettersom aksjer er den viktigste kilden til fremtidig kapitalvekst for langsiktige investorer, er det ingen overraskelse at noen vil hevde de har funnet en bedre måte å investere i dem på. En slik påstand er at hvis vi vekter i aksjer i forhold til ”fundamentale" egenskaper som inntjening, utbytte, selskapets inntekter osv., i stedenfor markedsverdi, kan vi skape bedre indeksfond. Det viser seg at denne tilnærmingen er ikke noe annerledes enn å plassere en verdi-tilt i porteføljen. Ettersom porteføljer med en verdi-tilt i det lange løp har en tendens til å utkonkurrere markedet, så gjør disse fundamentalt vektede indeksfondene det samme. Ulempen er at disse porteføljene også gjøre det dårlig når verdi-investeringer generelt gjør dårlig.
