Disclaimer: Artikkelen er skrevet av Espen K. Furnes, forvalter av Delphi Europa. Gjengitt med tillatelse fra Delphi Fondene. Ytringer i denne artikkelen trenger nødvendigvis ikke å harmonere med Morningstars oppfatninger. Har du innlegg og artikler du ønsker publisert på Morningstar.no? Ta kontakt med Bjørn-Stian Hellgren.
Til tross for hva som kanskje er den gjengse oppfatningen i dag, har faktisk både EU og euroen fungert bra – så vel politisk som økonomisk. Siden Romatraktaten ble underskrevet like etter den andre verdenskrig har det ikke vært store politiske motsetninger innad i EU. Fellesmarkedet har også vært en suksess, og eksport mellom de ulike EU-landene er vesentlig enklere og billigere nå enn tidligere.
Ideen om et felles arbeidsmarket har også fungert bra. Spesielt ble dette tydelig etter utvidelsen av EU østover. Østeuropeiske arbeidere har ikke bare utgjort en betydelig del av norsk industri, men også i Storbritannia, Tyskland og Spania har østeuropeisk arbeidskraft vært en viktig bidragsyter for vekst og ikke minst fleksibilitet.
I forretningslivet har hverdagen under euroen vært enklere enn tidligere. For eksempel er 60 prosent av Tysklands eksport rettet mot andre EU-land, de fleste også land med euro som valuta. Enklere samhandel, mindre byråkrati og mindre valutarisiko, har bidratt til å gjøre det lettere og billigere å drive forretningsvirksomhet i Europa. Slik sett har også euroen vært et vellykket prosjekt.
Likevel står eurosamarbeidet foran betydelige utfordringer. Mange av grunntankene har vist seg å være riktige, men styringsstrukturen for euroen har over tid vært byråkratisk, omstendelig og handlingslammet.
Styringen av en valuta gjøres primært gjennom to virkemidler; penge- og finanspolitikk. For EUs del har pengepolitikken blitt styrt strengt, og den europeiske sentralbanken ECB har videreført tyske Bundesbanks meget restriktive pengepolitikk for å unngå inflasjon – selv i disse krisetider er ECB, tross økende press, meget tilbakeholdne med å øke pengemengden.
Finanspolitikken ble imidlertid overlatt til hvert lands politikere å regjere over, i praksis bare styrt med noen veiledende ord fra EU. En noen annen løsning var trolig ikke mulig på tidspunktet for innføringen av euroen. Likevel er det nettopp denne løsningen som nå truer med å velte hele valutaunionen. I årevis har enkelte EU-land konsekvent underrapportert sitt statsgjeldsnivå, og tatt opp langt mer gjeld enn skatteinntektene kunne forsvare. Dette gjeldsberget har kunnet bygget seg opp fordi alle EU-stater implisitt har garantert for hverandres statsgjeld – og PIIGS-landene dermed kunne ta opp statsgjeld til en altfor lav rentekostnad.
Det store problemet med en valutaunion er at større økonomiske justeringer tar urimelig lang tid. I et land med egen valuta vil utviklingen i valutaen justeres i takt med endringer landets økonomiske utsikter. Hadde for eksempel Hellas fortsatt hatt drakmer, ville de for det første ikke greid å opparbeide seg den gjeldsbyrden de har i dag, og for det andre ville verdien av drakmer falt markant den dagen finansmarkedene ikke trodde at de vil greie å betale tilbake gjelden.
Det som typisk kjennetegnet PIGS-landene i årene fra euroen ble innført og frem til eurokrisen, var et mye lavere rentenivå enn tidligere, høy reell inflasjon (mye høyere enn rapportert), høye infrastrukturinvesteringer, høy boligbygging og stor gjeldsiver. Alle disse faktorene kan i vesentlig grad tilskrives innføringen av euroen. Den økonomiske virkeligheten for mange av PIIGS-landene har rett og slett avveket betydelig fra de store EU-landene Tyskland og Frankrike. Det er korreksjonen av disse ubalansene vi nå er vitne til, og det er her den store utfordringen ligger. Samtidig er det også her løsningen til europroblemene finnes. Noen av landene som i dag er en del av eurosonen er rett og slett for ulike kjerneøkonomiene i EU.
Vi tror euroen har kommet for å bli. Faktisk er vi optimister på dens vegne. Selvsagt avhenger euroens fremtid også av hvor stor dagens nedtur blir. Jo kraftigere og lengre resesjon, desto større fare for euroens eksistens. Likevel skal det mye til for å rokke ved grunntanken om én felles valuta. Den store feilen har vært manglende koordinering av finanspolitikken. Det er her den politiske innsatsen må legges ned fremover. Samtidig må man innse at euroen ikke er for alle. Land som Hellas og Portugal hører ikke naturlig hjemme i samarbeidet. Eurosonen vil minske, ikke vokse, men euroen vil bestå.
Espen K. Furnes, forvalter av Delphi Europa i Delphi Fondene.
