Det er ingen innbilning dersom det føles som om det er flere fond som kjemper om oppmerksomheten din i disse dager. Ikke bare har antallet verdipapirfond økt betraktelig det siste tiåret, men et antall børshandlede fond og spesialfond – mange med veldig spesifiserte, til og med eksotiske – mandater har også entret banen.
Det er ikke bare antall fond som kan skape forvirring. I stadig økende grad blir investorer fortalt at for å være skikkelig diversifisert behøver de eksponering mot flere aktivaklasser enn først antatt. I tillegg til kun aksjer, obligasjoner og kontanter foreslår nå flere anerkjente finansskribenter og rådgivere – for ikke å nevne fondsselskap som forsøker å selge inn sine siste ideer – at en portefølje også bør inneholde noe eiendom og kanskje også en eksponering mot råvarer. Og selvsagt, nå som tidligere, blir du fortalt at blant aksjene dine bør du ha noen små selskaper, noen store, litt internasjonal eksponering (ikke glem Emerging Markets), og innenlands eksponering – og både vekst- og verdiselskaper.
Enkelte investorer har svart med å kjøpe andeler i stadig flere fond. Resultatet kan derimot fort bli at man har en sprikende, uhåndterlig portefølje med 20-30 fond, eller flere. Andre igjen, spesielt innenfor pensjonssparing, går motsatt vei: De strekker armene i været og eier kun ett fond, et livssyklusfond eller lignende, som gir diversifisering helt på egenhånd.
Når det er sagt, kan det fungere å kjøpe andeler i et slikt “alt-i-ett”-fond, men ikke alle slike fond der ute er like fantastiske, for å si det mildt. Kanskje viktigere, mange av dere ønsker å velge fond selv og føler dere komfortable med det ansvaret. Samtidig vil du ikke ha for mange fond.
De gode nyhetene er at du fremdeles kan eie få fond og likevel ikke føle deg skyldig i å bryte fullstendig med de gamle prinsippene om diversifisering. Nøkkelen ligger i å forstå at det er to måter å tenke diversifisering på.
Å oppnå målene dine, eller å vinne?
Det er kanskje mer presist å si at det er to ulike årsaker til at de fleste investorer diversifiserer. Den tradisjonelle årsaken er at dersom en type investeringer faller i verdi vil du sannsynligvis ha andre typer som stiger i verdi, eller forblir uendret i det minste. Den andre årsaken til diversifisering ser ut til å være av nyere dato: Dersom du ikke eier litt av alt vil du sannsynligvis gå glipp av neste års, eller tiårs, beste sektorer.
Det er den andre tilnærmingen som lokker en til overlessede porteføljer. Du kan allerede eie et godt globalfond, men så hører du at du kan gå glipp av fondene i vinnerlistene dersom du ikke også eier et Small Cap-fond og et Emerging Markets-fond, for ikke å nevne et fond som fokuserer på spesielt interessante markeder som Kina eller India. Dersom du ikke eier gullfond risikerer du samtidig å gå glipp av den gjentakende suksessen disse har hatt det siste tiåret. Av den logikken følger også at du muligens bør kjøpe flere fond som investerer i andre metaller eller andre råvarer. En god del av dette er nå også tilgjengelig som børshandlede fond (ETF), i tillegg til vanlige fond, men hvem vet hvilke av disse som vil knuse konkurrentene?
Riktignok er det sant at det er nisjeområdene som kan levere spektakulær avkastning, noen ganger også over lengre tidsperioder. Likevel er tanken med langsiktig sparing at du skal nå dine finansielle mål og samtidig kunne sove godt om nettene. Målet er ikke nødvendigvis å sikre at du skal oppnå den høyest mulige avkastningen, eller å slå avkastningen til naboen eller svogeren din. Den tradisjonelle tilnærmingen til diversifisering er konservativ av natur. Den andre er et aggressivt forsøk på å vinne en konkurranse.
Hva betyr dette i praksis?
Nå betyr ikke tradisjonell diversifisering at du må forkaste ideen om å eie andeler i Emerging Markets eller gull, eller at du ikke kan dra nytte av nye instrumenter. Du kan likevel gjøre dette og samtidig eie et begrenset utvalg av fond, fond du har valgt av de rette årsakene.
For eksempel finnes det mange gode globalfond som fokuserer på store selskaper, men som også er vidtrekkende på andre måter og dermed gir deg godt med diversifisering. Sett at du for eksempel eier FRAM Global som ditt globalfond; ved månedsslutt i mars 2011 ville du hatt hele 44,6 % eksponering mot vekstmarkeder i Asia og 22,6% eksponering mot Latin-Amerika.
Samtidig, dersom du har satt deg inn i materialet og bestemt deg for at du er enig med de som mener at råvarer er en legitim aktivaklasse som kan stige når noen av dine andre beholdninger synker, er det ingenting i veien for å kjøpe andeler i et fond eller en ETF som fokuserer spesifikt på råvarer (så lenge du undersøker fondet grundig, selvfølgelig). Og motsatt, du kan risikere å skyte deg selv i foten dersom du kjøper mange ulike ETF’er som fokuserer på råvarer. Ikke på grunn av deres potensielle defensive egenskaper, men fordi du er redd for at en av dem vil dobles eller tredobles i verdi det neste året og du ikke vil gå glipp av den store jackpoten.
Kort oppsummert, langsiktig investering er ikke det samme som å håpe på å vinne i Lotto. En fornuftig diversifisering, med et fornuftig utvalg av nøye utvalgte fond, kan likefullt gjøre jobben over tid. Du vil ikke vinne noen konkurranser, men du vil ha en god mulighet for å nå dine finansielle mål uten for mye styr eller bekymring.
Artikkelen er oversatt og tilpasset norske forhold.
