Investeringsstil fortsetter å spille en viktig rolle i amerikansk porteføljekonstruksjon. I mange år har amerikanske investorer satt sammen porteføljer basert, helt eller delvis, på investeringsstil. På tross av denne anerkjente måten å konstruere porteføljer på på andre siden av Atlanteren har ikke europeiske investorer, med et par unntak, tatt denne tilnærmingen til seg.
Teoretisk sett er det ingen grunn til å tro at effekten av størrelse og verdi, som har blitt godt dokumentert i USA, ikke skal kunne fungere andre steder. Faktisk viser forskning at disse effektene også er tilstede i andre markeder. En rapport fra studie gjennomført i 1996 konkluderer:
”Nylige analyser av det amerikanske markedet viser at to risikofaktorer, verdi og størrelse, forklarer forskjeller i forventet avkastning på aksjer. Foreløpige bevis tyder på at de samme faktorer gjør seg gjeldende også i utenlandske markeder.” (Rex A. Sinquefield, ”Where Are the Gains from International Diversification?” Financial Analysts Journal, januar-februar 1996.)
Likevel har ikke stilindekser oppnådd den samme populariteten i Europa som de har i USA. Det finnes historisk gode grunner for dette. Inntil nylig har aksjemarkedene i Europa vært fragmenterte og mange investorer har en sterk tilbøyelighet til å investere i sitt eget hjemland. En slik fragmentering skaper praktiske utfordringer når man skal lage stilindekser. Mange enkeltmarkeder er konsentrert i kun et par store selskaper og dermed gir det ikke mening å dele gruppen ”store selskaper” i ytterligere nye ”verdi”- og ”vekst”-grupper.
Dette er nå i endring. Europa som helhet er i ferd med å bli mer integrert. Med de aller fleste utviklede europeiske landene som en del av EU, og majoriteten av de største økonomiene som en del av Eurosonen (med Storbritannia som et merkbart unntak) er Europa i en situasjon hvor det kan fungere som et mer integrert marked. Derfor gir det nå mening å se på Europa som helhet når man skal skape stilindekser. I dette tilfellet tilhører alle de største selskapene i Europa gruppen ”store selskaper” og det er rom for å skille ytterligere mellom ”verdi”-, ”kjerne”- og ”vekst”-aksjer.
Morningstar har nå introdusert en familie med pan-Europeiske stilindekser som reflekterer deres motstykker i USA, med startdato 30. juni 2003. Figur 1 viser den kummulative verdien av en investering på 100 € i hver av de ni stilindeksene siden oppstart og til 30. juni 2010, med alle dividender reinvestert og ingen skatt. Selv om dette ikke er en lang periode for å studere stiltrender er det interessant å merke seg hvordan ulike stileffekter har gjort seg gjeldende i perioden. For det første fantes det en størrelseseffekt, med at små selskaper gjorde det bedre enn mellomstore selskaper og mellomstore selskaper gjorde det bedre enn store selskaper. For det andre ser vi at innenfor hver størrelsesgruppe var det en verdi/vekst-effekt, om enn i ulike retninger innenfor størrelsesgruppen. Blandt store selskaper og små selskaper gjorde vekstaksjene det bedre enn kjerneaksjene og kjerneaksjene gjorde det bedre enn verdiaksjene.
Figur 2 viser at både de store selskapene og de små selskapenegjorde det bedre med lavere volatilitet innenfor hver av de ulike størrelsesgruppene. Derimot var ting ganske annerledes blandt de mellomstore selskapene. Her gjorde verdiaksjene det bedre enn kjerneaksjene og kjerneaksjene gjorde det bedre enn vekstaksjene, altså det motsatte av det vi så både med de store selskapene og de små selskapene. I tillegg viser figur 2 at meravkastningen til de mellomstore selskapene var økende heller enn avtagende.
Disse resultatene viser at stileffekter kan være viktige nok til å ha betydning for den som investerer i europeiske aksjer, selv med en periode kortere enn ti år. Derfor er jeg overbevist om at investorer i Europa kan dra nytte av å lene et øye til investeringsstil når de skal sette sammen en portefølje.
Paul D. Kaplan, Ph.D., CFA er Quantitative Research Director hos Morningstar Europe.
En versjon av denne artikkelen ble først publisert I Investment Advisor 8. februar 2011.
