På 1980- og 90-tallet var indeksbevegelsen den fornuftige stemmen i investeringsdebatten. I dag drukner de troverdige stemmene altfor ofte i en støy som gjør mer for å polarisere enn å fremme debatten.
Tidlige forkjempere for indeksinvestering påpekte – med rette – at ikke alle forvaltere kan være bedre enn gjennomsnittet, at kostnader og skatt har betydning, og at en langsiktig strategisk tankegang gir mer suksess for investorer enn forsøk på kortsiktig gevinst. De hevdet, helt korrekt, at indeksinvestering er en trygg måte å oppnå avkastning over gjennomsnittet på i det lange løp, etter kostnader og skatt. Matematikken er overbevisende. Før alle kostnader er medregnet kan en investor forvente at en bred markedsindeks oppnår en avkastning som ligger innenfor den 50. persentil, altså blant de øverste 50 %. Etter skatt, kjøp- og salgskostnader, og andre utgifter vil en lavkostnads indeksinvestering, uten kjøp- og salgskostnader, forventes å bevege seg fra 50. persentil mot den øverste fjerdedel (Jack Bogle selv har sagt at hele vitsen med indeksinvestering faller bort dersom man fjerner ordene ”lavkostnad” og ”uten kjøps- og salgskostnader” fra setningen). Ved å ofre sjansen til å være i den øverste femtedel under de fleste forhold, vil en investor kunne unngå den nederste halvdelen på lang sikt. Dette er nøyaktig det som har hendt de siste 15 årene (pr. 31.desember). Vanguard 500 Index Investor Fund, som følger S&P 500-indeksen, lå blandt de 37 % beste fondene i den amerikanske kategorien Large Cap Blend – og det er før skatter og avgifter er medregnet. Indeksinvestering er åpenbart et smart valg.
På et tidspunkt gikk mange tilhengere av indeksinvestering over fra det ærlige og nyttige argumentet om at indeksinvesteringer er bra til det mer splittende argumentet om at alt annet ikke bare var mindre smart, men også i en moralsk gråsone. Ekstreme indekstilhengere gikk fra å hevde at indeksinvesteringer slo gjennomsnittet av fond til å si at indeksinvesteringer slo alle fond. Ironisk nok ble dette hevdet i et tiår der indeksinvesteringer opplevde unormalt dårlige resultater. Om vi ser på de ti årene som endte med 31.desember 2010 finner vi Vanguard 500 Index Fund i den 49. persentilen i Large Cap Blend-kategorien – neppe i tråd med indekstilhengernes uttalte oppfatning. Likevel har ikke motsetningen mellom fakta og påstander sett ut til å stoppe de troende. Ordleggingen har blitt mer ekstrem, nylig eksemplifisert med uttalelsen fra en tilbyder av børshandlede fond (ETF) som sammenlignet aktive forvaltere med store tobakkselskaper. Det ble hevdet at aktiv forvaltning var like dårlig for en investors formue som tobakk er for helsen.
Indeksinvestering er en god måte å investere på. Jeg investerer selv mye av mine personlige midler i indeksfond, men ikke alle indeksfond er gode og ikke alle aktivt forvaltede fond er dårlige. Når disse bombekastende indekstilhengerne så grovt overdriver sin sak, settes den den intellektuelle kursen som de tidlige forkjemperne for indeksinvestering staket ut, på spill. I tillegg tiltrekker retorikken seg mindre samvittighetsfulle typer som ønsker å kle seg i den velsignede kappen indeksinvestering tilbyr. Resultatet har blitt at den dårlige oppførselen har skiftet fra det aktive forvaltningsterritoriet til indekssiden. Kanskje ikke så overraskende da at mange av fondsverdenens nylige feilsteg – som de villfarne forventningene til belånte og inverse ETF’er, samt den dårlige avkastningen til mange råvareprodukter – har havnet under fanen indeksinvestering.
Tanken om at alt som er indeksert er bra og alt som er aktivt forvaltet er dårlig skaper ikke bare grobunn for mange suspekte indeksprodukter. Det har også resultert i et større frafall fra flere aktive forvaltere. Et eksempel er Capital Research som nå opplever netto innløsning fordi de ikke passer inn i den trendy ”core-and-explore”-tankegangen om å bygge porteføljer. De er for aktive for ”core” og for tamme for ”explore”. Likevel har Capital Researchs fond knust brede indeksfond over det siste tiåret. Videre, dersom du spør de fleste rådgivere hvor deres kunder har hatt mest suksess, vil de umiddelbart si at det er med de brede aktivt forvaltede fondene. Likefullt er det nettopp disse mange rådgivere trekker ut av kundeporteføljene fordi de ikke passer med indekstrenden. Kan dette være gunstig for investorer?
Argumentene for indeksinvestering, uansett hvor gode de måtte være, har blitt tydelig overdrevet. Desverre har indekstilhengerne vist liten eller ingen lyst til å disiplinere dem som strekker indeksbegrepet. Denne type inaktivitet vil kunne komme til å forfølge hele indeksbevegelsen. På samme måte som aktive forvaltere betalte prisen for ikke å overvåke de marginale medlemmer som blåste opp kostnadene og overdrev fordelene med aktiv forvaltning i tidligere tiår, vil marginale indekstilbydere kunne skade offentlighetens oppfatning av indeksinvestering. Det er kanskje bedre enn feilinformasjon, men overdrivelse er likefullt uærlig. Det er på tide at lederne i indeksbevegelsen står frem og tar tilbake den intellektuelle ærligheten som deres tidlige støttespillere kjempet for. Sensasjonell og splittende retorikk når raskt overskriftene, men når sannhet og ærlighet blir ofret i prosessen, blir prisen å betale ofte dyr.
Denne artikkelen sto første gang på trykk i februar/mars-utgaven av Morningstar Advisor Magazine.
