Uavhengig av hvilket børsfond du investerer i, krever ETF’er en forståelse av den underliggende eksponeringen fondet søker og hvordan den er strukturert. Dette betyr at en bør forstå hvordan indeksen fondet følger er satt sammen og indeksens underliggende skjevheter samt fondets underliggende struktur (fysisk/syntetisk, full/utvalgt replikering, ETN, ETC etc).
Når vi snakker om renteindekser finnes det noen underliggende utfordringer ved å bygge en omfattende og representativ samling obligasjoner. Disse utfordringene vil gjøre dem et mindre ideellt verktøy for alenestående renteinvesteringer. Vi skal se nærmere på noen av de skjevhetene og begrensningene til renteindeksene.
Oppblåst balanseskjevhet
De fleste referanseindeksene innenfor renteområdet er vektet basert på markedskapitalisering. Dette fungerer godt for aksjeinvesteringer, siden det betyr at man investerer mest i de store og mest profitable selskapene og som antas å være de tryggeste. Denne logikken blir snudd oppned når den benyttes på renteinvesteringer eller gjeld. Vekting basert på markedskapitaliseringen til renteinvesteringene konsenteres blant de utstederne som utgir mest gjeld. Konsentrert eksponering mot de største låntakerne blant selskaper og stater har innebygget risikofaktor at disse utstederne låner for mye og ikke klarer å betalte tilbake det de skylder av renter og avdrag.
Vi kan finne et godt eksempel av denne risikofaktoren innen Markit Iboxx EUR Liquid Corporates indeksen. Denne indeksen er den mest brukte indeksen for konstruksjon av europeiske børsfond (ETF), målt ved forvaltningskapital. Denne indeksen har høy grad av sektorkonsentrasjon, 42 % av verdien til indeksen er utstedt av banksektoren. Selv om det meste av finanskrisen er bak oss og de fleste bankene har kommet seg gjennom de første rundene av stresstester, burde så sterk sektorkonsentrasjon gjøre at investorer tenker seg om to ganger før de investerer i børsfond som følger denne indeksen.
Når sektorkonsentrasjon blir et potensielt problem kommer selvfølgelig indekstilbyderne med en løsning. For de som er ute etter å minimere eksponeringen mot bank-relaterte utstedere finnes det en håndfull indekser (og børsfond) tilgjengelig som spesifikt eksluderer bankgjeld. iShares Markit iBoxx GBP Corporate Bond ex-Financials ETF og Lyxor ETF Euro Corporate Bond ex-Financials har begge mindre sektorkonsentrasjon, men de klarer ikke å bli helt kvitt den, for eksempel er forsyning (31,4 %), ikke-syklisk konsumentvarer (18,9 %) og telekom (18,7 %). iShares Barclays Capital Euro Corporate Bond ex-Financials ETF har en mer balansert sektoreksponering mellom forsyning (18,5 %), telekom (18,4 %) og ikke-syklisk konsumentvarer (18,2 %).
Et annet eksempel på oppblåst balanseregnskap kan bli funnet i statsobligasjoner. iBoxx EURO Sovereigns Eurozone Total Return er den mest brukte indeksen for investorer i ETF’er (målt ved forvaltningskapital). Denne markedskapitalisert vektede indeksen har en konsentrert eksponering mot Italia (25 %), videre sammenlagt gjeld fra perifere Eurosone land som Italia, Spania, Portugal og Irland representerer 38 % av indeksen. Italias gjeld til BNP er på ukomfortable 115 % og 10 års spreaden på italienske obligasjoner relativt til tyske har utvidet seg dramatisk det siste året. Konsentrasjonen mot italienske obligasjoner er enda et eksempel på potensielle fallgruver indekser basert på markedskapitalisering har.
Rating restriksjoner, tapte muligheter
De fleste renteindeksene har restriksjoner på kredittrating innbakt i deres metodikk. Et eksempel, den tidligere nevnte Markit iBoxx EUR Liquid Corporate indeksen inkluderer kun ”investment grade” obligasjoner. Begrensningene er fornuftige sett fra ståstedet til indekskonstruksjon, mens fra investeringsståsted kan praksisen med å utelukke høyrisikoobligasjoner utgjøre tapte muligheter. For eksempel kan det være selskaper som arbeider for å bedre kredittverdigheten, hvis de bryter opp taket til ”investment grade” blir obligasjonene inkludert i flere indekser. De som lykkes med å få bedre rating, vil typisk se at deres utestående obligasjoner blir repriset og dermed blir mer verdt. Aktive forvaltere kan gi merverdi ved å søke å identifisere selskaper som står foran en kredittoppgradering, og dette er et område hvor obligasjonsindekser, av natur, blir satt på sidelinjen.
Konklusjon
Oppblåst balanseskjevhet og kredittrating restriksjoner er bare to av de viktigste baksidene ved passive rente-referanseindekser. Disse aspektene ved obligasjonsindeksenes infrastruktur skaper en mulighet for aktive forvaltere å skape merverdi ved å unngå potensiell kredittrisiko og utnytte mulig kredittoppgradering.
