I starten ble de fleste pengene plassert i såkalte ”statsgaranterte” fond—statsobligasjonsfond som betalte høyere rente enn kontantinnskudd og ”garantert” navnet lurte investorer til å tro at de ikke kunne tape penger. Men å tape penger kunne de helt sikkert, og noe de faktisk også gjorde tidlig i 1987 når rentene steg. Kort tid etter det nederlaget forbød SEC (det amerikanske Kredittilsynet) bruke
n av ”garantert” i navnet til fond.
I oktober 1987 skrumpet aksjemarkedet inn på Black Monday. Ironisk nok så tjente Morningstar på den ulykken. Markedskrasjen bidro til å fraråde potensielle nye konkurrenter i å starte forretning, noe som gav oss 6 år til å utvikle oss mer eller mindre fritt.
Black Monday kickstartet også en ny type fond kalt ”taktisk aktivaallokering”, kalt TAA blant venner og ”markedstimere i slepetau” blant fiender. Fiendene hadde rett—TAA forutså 7 av de neste 2 markedsnedturene, og gradvis sakket ut av eksistensen siden de hang kraftig etter aksjemarkedene i 1980-årene og tidlig på 90-tallet.
Så kom ”kortsiktig multimarkedsfond” som, i likhet med ”statsgaranterte” fondene før dem, hevdet å slå bankrenten med nesten full sikkerhet. De ble tatt på sengen av europeiske valutabevegelser i 1992. Fondene blødde, investorer flyktet, og slik som TAA, kortsiktige multimarkedsfond forsvant raskt som investeringskategori.
I 1990 ble Fidelity Magellan industriens største fond og gikk forbi gigantiske statsobligasjonsfond i total forvaltningskapital. I løpet av 15 år eller noe slikt, ble PIMCO Total Return igjen det største, og dermed gikk tronen tilbake til rentefondene.
90-årene startet med lanseringen av konseptfondet kalt ”Shearson 1990s Fund”, som lovet å tjene på fem store investeringstemaer som ville utspille seg i tiåret, inkludert rensing av miljøskade og opprusting av infrastruktur. Jepp, det var omtrent to tiår for tidlig ute. Fondet varte til rundt 1993 før det ble avviklet og Shearson selv klarte ikke å holde ut tiåret.
Selskaper som unngikk gimmik slik som TAA, kortsiktig multimarked eller investeringstema-fond var to lavprofilselskaper som American Funds og Vanguard. Ingen var blant de 10 største fondsfamiliene i industrien i 1984, men et kvart århundre senere er begge blant de 3 største fondsselskapene i USA. Som det skulle vise seg, vinne markedsandeler i fondsmarkedet handler mest om å unngå flauser.
Når vi snakker om flauser, en rekke selskaper, som ikke heter American Funds eller Vanguard, bestemte seg for tidlig på 90-tallet å kjøpe meksikansk og søramerikansk gjeld og slenge på ”statlige verdipapirer”-merkelapp på fond med 11 % yield og satset på at dette var en sunn utvikling. Unødvendig å påpeke, det var det ikke – hvis ikke formålet var å trekke til seg 18 måneder med innskudd, for deretter å få en halv generasjon investorer til å føle vemmelse. Når de valutaene devaluerte, hadde investorene mye mindre kapital, og fondsselskapene hadde mye å forklare. Etter den erfaringen bestemte SEC at navnet ”statsobligasjon” for å beskrive et fond kun ble forbeholdt amerikanske statsobligasjoner.
Etterfølgende fra historien om gjeld fra Latin-Amerika var at lærdommen var i stort grad lært. Siden den gang har nye investeringskonsepter—slik som demografiske fond (som søker å profittere på super-demografiske trender som skulle drive aksjemarkedene 2000-2010 til rekordhøyder; jeg spøker ikke), belånte indeksfond og selv de kjente internettfondene—har fått mye oppmerksomhet men relativt lite penger. Plain vanilla har blitt investeringsfavoritten.
På slutten av 90-årene startet fondsselskapene i stadig større grad å definere deres innenlandske fond innenfor stil-merkelapper, slik som store verdi, eller små vekst. Et tiår senere fikk dette en moderat tilbakegang fra en sirkel med konsulenter og forvaltere som hevdet at stil-beskrivelser begrenset deres investeringsstil. Samtidig så gikk American Funds sin egen vei og ignorerte stilbeskrivelser helt, og ble den største rådgiversolgte fondene av fondselskapene.
I januar 1998 så jeg en Ph.D makroøkonom, som senere ble leder i et fondsselskap, ”garantere” (der er det ordet igjen) til en gruppe rådgivere at Dow Jones Industrial Average ville nå 15000 innen 5 år. De kunne ”slå i bordet” når de gav den spådommen til kundene. Hans tale ble møtt med stående ovasjoner.
To år senere ble en individuell investor sitert i en stor publikasjon hvor han sa ”ja, hans finansielle rådgiver kunne gi ham avkastning på 18 % årlig, men for å tjene virkelige penger, slik som 40 % årlig, var investoren tvunget til å gjøre arbeidet selv”.
Årtusenet dro på hell, og det mye omtalte historien om ”Y2K” buggen klarte ikke avspore 1999 rallyet. Første kvartal i det nye millenniet startet slik som 1990 sluttet.
Teknologikollapsen mellom 2000-2002 hadde liten effekt på fondsindustrien. Til forskjell fra perioden etter Black Monday, der en så fondsselskaper aggressivt solgte nye fondsideer og investorer roterte inn i ulike typer investeringer, så fortsatte fondsindustrien å selge strømlinjeformede aksjefond, kombinasjonsfond og ”investment grade” obligasjonsfond.
Midt i 2000 så vi fremveksten av hedgefond. Industrien toppet $ 2 billioner i 2007—10 ganger hva fondsindustrien var ved debuten av Morningstar i 1984. Hedgefond-relaterte konsepter slik som markedsnøytrale fond, 130/30 fond, og variable long-short fond startet å infiltrere fondsindustrien som en del av ”sammensmeltningen” mellom alternative og tradisjonelle former for pengeforvaltning. Samtidig startet noen hedgefond-selskaper å tilby vanlige fond. Frem til nå har disse anstrengelsene vært mest symbolske i motsetning til å tiltrekke investeringer av en viss størrelse.
Blant de overraskende skurkene som tredde frem blant ruinene av 2008 og nedgangsmarkedene var livssyklusfond (target date; typisk heter de ABC 2020, ABC 2030 osv)—en påstått konservativ investering som skapte én beholdning for pensjonssparing for fremtidige pensjonister. Men med tap som overgikk 25 % for fond med kort tid frem til slutten av syklusen, ble industrien gått etter sømmene av tilsynsmyndigheter og av en underkomité i kongressen.
Når Morningstar feirer sin 25 årsdag, befinner vi oss på noen måter på samme sted som vi startet, midt i en økonomisk nedtur, markert med høy arbeidsledighet og bekymringer rundt økende føderal gjeld. På samme tid, så er det en helt annen fondsindustri enn den som levde et kvart århundre siden—og med 2300 ansatte globalt i stedet for èn, et veldig forskjellig Morningstar.
La oss snakkes om nye 25 år, kanskje vi da kan hoppe over delene med arbeidsledighet og føderal gjeld!
