Mekanismene til fondet forklarer det merkverdige navnet. Først og fremst er fondets eiendeler delt i to deler; en normal ”long” portefølje og en ”short”. De fleste investorer forstår hva en ”long” portefølje er (det er ordinære aksjeinvesteringer som fondene gjør i markedene slik vi kjenner fra tradisjonelle aksjefond). Når et fond kjøper aksjer i et selskap så kan man si at man er ”long” i de aksjene. Det motsatte av dette er å forsøke å tjene på at en aksje faller i verdi, såkalt shortsalg. Når en investor selger en aksje short, låner han en aksje fra en annen investor, selger den i markedet og forventer (eller i det minste håper) å kjøpe dem tilbake etter at aksjekursen har falt.
Numrene i denne gruppens navn referer til hvor stor vek
t de ulike posisjonene skal ha, for eksempel et 130/30 fond investerer 130 % long og 30 % short. Prosessen går som følger: La oss si at et fond har 1 million kroner i eiendeler, da går fondet ut og kjøper aksjer for 1 million. Deretter går fondet ut i markedet for å låne aksjer verdt 300 000 kroner og selger disse. Når disse aksjene er solgt så sitter fondet med 300 000 kroner i kontanter. Fondet vil da reinvestere disse 300 000 kronene i aksjer i tillegg til de aksjene fondet har fra før. Voila, fondet har en portefølje som er 130 % ”long” og 30 % short.
Det finnes en rekke ”long-short” fond, men 130/30 strukturen har en annen tiltrekning enn andre typer ”long-short” portføljer, i alle fall i følge praktikerne. Gitt at fondet har 130 % positiv eksponering og 30 % negativ eksponering til markedet så er netto eksponering mot aksjemarkedet 100 %. Så før forvalterens aksjeplukking er faktorert inn, så bør fondet oppføre seg veldig likt et standard aksjefond.
Mange long-short fond, som ofte har lavere markedssensitivitet, pleier å ha lavere avkastning når markedene stiger. Dette kan plage enkelte investorer. Med et 130/30 fond kan markedsførere av denne fondstypen hevde at fondet vil oppføre seg slik som markedet, men har potensial for høyere avkastning via ”alpha”. (Alpha er kort sagt definert som forvalterens evne til å gi merverdi i forhold til risiko/avkastningsprofilen til fondets referanseindeks). Derfor har denne strukturen noen andre navn slik som ”leveraged alpha, alpha extension, active extension, short extension” også videre.
Hvorfor nettopp 130/30? Kunne det ikke vært 120/20 eller 160/60? Under 130/30 virker det som avkastningen ikke er optimal, mens over så forstørres risikoen i fondet betydelig. Dermed virker 130/30 som den allokeringen som passer godt.
Hvem har 130/30 fond?
Frem til nå så finnes det få fond av denne typen, de fleste finnes innenfor den institusjonelle verden. Her er reguleringen av fondene noe friere. Institusjonelle investorer lener seg mot å konstruere porteføljer der man kan måle fondenes markedssensitivitet, beta, og lager en portefølje der de tror vil gi ekstra avkastning via aksjeplukking (alpha). Det er opp i mot 40 ”separate accounts” i Morningstar sin database som har en eller annen versjon av 130/30 strukturen. Noen av de selskapene som driver disse fondene er kjent for fondsinvestorer blant annet UBS og JP Morgan. Halvparten av disse kontoene startet i 2006, bare en håndfull holdt på før 2004. Kanskje du tror at denne strukturen er vanlig i hedgefondindustrien? Det er den ikke.
Det finnes ikke mange 130/30 fond som henvender seg til privatkunder enda, men vi tror det kommer for fullt. UBS tilbyr et amerikansk fokusert fond kalt UBS US 130/30 Equity og F&C har annonsert at de lanserer et UK-fokusert fond, F&C Enhanced Alpha UK Equity.
Hva trenger investorer å vite om 130/30 fond?
Vi tror som med alle andre typer fond, så vil det være noen veldig gode fond, men vi er ikke helt solgt på konseptet. Først og fremst så er ikke 130/30 konstruksjonen en strategi, men en struktur. Med andre ord du trenger å forstå aksjeplukkingen og porteføljens konstruksjon, akkurat som du trenger å vite med vanlige aksjefond. Hovedattraksjonen er forvalterens aksjeplukkingsegenskaper. Alle som er kjent med den langsiktige historikken til aktive forvaltere kjenner til at kjempeflinke aksjeplukkere er vanskelige å finne. Altfor ofte så ender de aktive forvalterne med å følge sporet til referanseindeksen. Med 130/30 fond så er aksjeplukking enda viktigere fordi forvalteren må plukke aksjer som skal gå opp og aksjer som skal gå ned. Dette åpner for muligheten til at forvalteren gjør det dårlig på begge fronter og fondet vil ha en enda tøffere utfordring enn hvis det var et standard aksjefond.
Med andre ord, 130/30 fond høres smart ut i teorien, men de er ekstremt avhengige av forvalterens aksjeplukkingsegenskaper og har dermed potensielt høyere risiko enn vanlige aksjefond. Inntil vi ser klare bevis for at 130/30 fond kan gi konsistent meravkastning over tid så ser vi ikke noen uimotståelig grunn til å inkludere dem i en portefølje.
