Lønnsoppgjøret mellom LO på den ene siden og NHO på den andre kalles gjerne for «vårens» vakreste eventyr av mange med interesse for samfunnsøkonomi og omfordelingspolitikk. På forhandlingsmøtene som leder opp til dette diskuteres det livlig hvilke arbeidsgrupper som har gjort seg fortjent til lønnsvekst og hvem som må ta til takke med smuler.
For det er gjerne prosentene det slåss om rundt forhandlingsbordet når de store fagforeningene argumenterer for hvilken reallønnsvekst som deres yrkesgruppe har gjort seg fortjent til. Steile fronter og ulike yrkesfaglige retninger som til sammen utgjør kjernen i den norske «arbeidslinja». Til tross for dette relativt velfungerende trepartssystemet som har vært en sentral del av norsk arbeidsliv fra årene etter krigen – så er det likevel en gruppe som år etter år stikker ifra resten av samfunnet på inntektssiden.
Jeg snakker selvfølgelig om topplederne i norske børsnoterte selskaper, men også kanskje særlig om ledere i selskaper hvor staten er største eier eller er aksjonær. Hvis vi ser på lønnsutviklingen for lederne hos de 20 mest verdifulle selskapene på Oslo Børs så har lønningene steget med 80% de siste ti årene.
I prosent høres ikke dette nødvendigvis avskrekkende ut, men det er stor forskjell på en årlig oppgang på mellom 5-8% hvis du allerede har flere millioner i fastlønn, pluss tilgang på gode bonus- og opsjonsordninger. Trenden med skyhøye lederlønninger er relativt ny i Norge og det er først de siste 15 årene at toppledere i landets største bedrifter har løpt fra resten av feltet.
Et internasjonalt fenomen
I en moderne og åpen markedsøkonomi som Norge så er det kanskje ikke så rart at næringslivet blir påvirket av globalisering og ledelsesfilosofi fra andre toneangivende økonomier som USA og Storbritannia. Begge disse landene har i flere tiår opplevd en formidabel inntektsvekst hos ledere av de største selskapene. I 2021 ble det estimert at toppsjefer i amerikanske selskaper som utgjorde S&P 500-indeksen dro inn 324 ganger mer enn medianlønnen. Dette er en oppgang fra 2020 hvor amerikanske toppsjefer dro inn drøye 300 ganger medianlønn. I 1989 var tilsvarende tall for USA 44 – og tilbake i 1965 hadde en gjennomsnittlig toppsjef i de største amerikanske selskapene en lønn som var 15 ganger høyere enn medianarbeideren.
Det samme bildet gjør seg gjeldende i Storbritannia hvor toppledere hos FTSE 100 selskapene tjente 67 ganger mer enn medianinntekten for landet i 2021. Ser vi på den FTSE 350 som omfatter en rekke mindre selskaper så viser tallene at toppledere i snitt dro inn 44 ganger mer enn mannen i gata.
Tilbake i Norge så lå snittinntekten til toppsjefene i Norges største bedrifter på 6,1 millioner i 2021. Hvis vi tar utgangspunkt i at en gjennomsnittlig lønn har bikket 600 000 og medianlønnen noe under dette, så tilsier dette at norske ledere tjener 10 ganger mer.
Til tross for dette så er det liten tvil om at norske ledere har et mer moderat lønnsnivå sammenlignet med andre land. Sverige er et annet eksempel på et land hvor lønnsforskjellene mellom toppledere og snittborgeren er langt større.
Litteraturen er skeptisk til om høye lederlønninger fungerer
- Prestasjonsbasert lønn målt mot aksjekursen virker gjerne mot sin hensikt
- Bonuser bør være spesifikke og målrettede
- Strekke seg over en lengre tidsperiode
En brannfakkel i lønnsdebatten
Hos Morningstar så er Environmental, Sustainability og Governance (ESG) blitt et stadig viktigere område å fokusere på for investorer og selskaper. Det er gjerne slik at bærekraft og miljørapportering får mest oppmerksomhet av media – ettersom dette utgjør kjernen i et globalt problem som alle bedrifter og mennesker må forholde seg til.
På samme tid så er det også mulig å forestille seg at økt ulikhet og økte lønnsforskjeller kanskje bør vies større oppmerksomhet blant fondsselskaper og forvaltere som et ledd i arbeidet med S og G. De siste årene har det vært en stor økning i såkalte artikkel 8 og artikkel 9 fond som er betegnelser brukt om fond som har en bærekraftig investeringsstrategi og som møter visse krav.
En tilsvarende standard for mer fokus på S og G vil kunne bidra til å sikre at inntektsveksten blant toppledere i børsnoterte bedrifter og andre blir mer transparent. Statens Pensjonsfond Utland(Oljefondet) er et eksempel på en forvalter som har tatt problemstillingen på alvor. Oljefondet har ved flere anledninger stemt imot styreforslag ment for å øke lønnsavtaler til toppledelsen i selskaper som fondet er investert i.
Det er hevet over enhver tvil at diskusjonen rundt lederlønninger ikke vil avta med det første og det reiser spørsmålet om hvilke virkemidler som kan tas i bruk for å belyse dette. I selskaper hvor staten er største eier burde dette være en tydelig oppgave, men gitt at utviklingen fortsetter i det private næringslivet så kan behovet for flere aksjonister ala Nicolai Tangen og co være det vi trenger.
Nå som vi er inne i en periode med kommende generalforsamlinger kan dette være noe ha i bakhodet for alle som interesserer seg for temaet.
.jpg)
