I løpet av 2022 vil inflasjonen nå sitt høyeste nivå på fire tiår. I Storbritannia er den spådd til å nå så høyt som 22% innen 2023, mens i Norge var inflasjonstallet på sitt høyeste i juli med 6,8% (som er det høyeste nivået siden 1988).
I USA har høy etterspørsel sett i sammenheng med forsyningsbegrensninger bidratt til å utløse prisstigninger i mange bransjer, noe som rammer energi og bilprodusenter spesielt hardt. Vi forventer imidlertid at de ulike prisstigningene vil avta til et såkalt deflasjonsrush etter hvert som forsyningsbegrensningene opphører. Kombinert med effekten av Federal Reserves renteøkninger forventer vi at inflasjonen vil falle tilbake til normalen i 2023 og fremover.
Vi anslår inflasjonen i USA til gjennomsnittlig 2,4% i løpet av 2022-26 som helhet (i form av PCE-indeksen), som er litt over Feds mål på 2%. Året 2022 vil levere den verste inflasjonen (5,9%), men i løpet av 2023-26 forventer vi en gjennomsnittlig inflasjon på kun 1,5%.
Inflasjonsdataene ser urovekkende ut, men detaljene er mer beroligende
Selv om den kortsiktige inflasjonsraten er høy, antyder en dypere titt på dataene at det er mindre grunn til panikk når det gjelder langsiktig inflasjon.
For det første er det en håndfull kategorier som er ansvarlige for dagens høye inflasjon, og vi forventer ikke at prispresset i disse kategoriene vil vedvare. Hvis vi ser tilbake på 1970-tallets «Great Inflation» burde vi vært vitne til bred inflasjon i hele økonomien på dette tidspunktet, men det har vi ikke sett skje. Dersom inflasjonen kan tilskrives spesifikke problemer i noen få bransjer vil det være et problem som etter hvert kan løses.
Diagrammet nedenfor viser hvilken medvirkning hver varetype har hatt på hyperinflasjon, eller forskjellen mellom kumulativ inflasjon siden starten av koronapandemien og inflasjonens prepandemiske trend. Siden pandemien begynte har vi sett 9,3% hyperinflasjon.
Litt mer enn en fjerdedel av totalen (2,4%) kommer fra biler. Dette kommer av at prisene har økt som et resultat av at bilproduksjonen har blitt holdt tilbake grunnet halvledermangel. Ytterligere 1% kommer fra andre «kjernevarer» som har blitt påvirket av lignende problemer som de bilproduksjonen sto ovenfor.
Energiprisene har bidratt med rundt 2,8% av hyperinflasjonen (for ikke å nevne ringvirkninger via inngangspriser til andre varekategorier), og har vært hoveddriveren for høyere inflasjon nylig grunnet konflikten i Ukraina. 
Vi forutser inflasjonen fra et nedenfra-og-opp-perspektiv
Gitt rollen til bransjespesifikke sjokk, anslår vi inflasjonen ved å benytte en nedenfra-og-opp-tilnærming.
Vi anslår en stor deflasjon i prisene på kapitalvarer, mat og energi i løpet av 2023-2026.
- For kapitalvarer bør løsningen på halvledermangelen spille en viktig rolle i økningen av tilbudet. En normalisering av forbruksmiksen kommer også til å flytte etterspørselen bort fra kapitalvarer (og andre varer) og tilbake til tjenester.
- For mat og energi bør prisene avta ettersom disse næringene tilpasser seg forstyrrelsene fra konflikten mellom Russland og Ukraina samt andre faktorer.
Vi forventer ikke at pristoppene på energi og kapitalvarer vil erstattes av nye problemer andre steder i økonomien. Vi forventer moderat lønnsvekst og fravær av langvarige leveringsforstyrrelser slik at den generelle inflasjonen holder et behersket nivå.
Innstramminger fra Federal Reserve vil kjøle ned den samlede økonomien betydelig i 2023 og 2024, og slukke inflasjonsbrannen før den sprer seg til den bredere økonomien.
Forsyningskjedene forbedrer seg sakte, men sikkert
Et bredt spekter av produksjons- og logistikkforstyrrelser bidro til prisvekst for kapitalvarer og andre deler av den amerikanske økonomien. Disse er fanget opp i New York Feds Global Supply Chain Pressure Index, som nådde ekstreme toppnivåer i slutten av 2021. Nå ser det imidlertid ut til å normalisere seg. Forsyningskjedene forbedrer seg etter hvert som etterspørselen stabiliserer seg og kapasiteten tar seg inn igjen.
Som en indikator på logistikksiden vil det bli levert nok containerskip i løpet av 2022-25 til å utvide dagens flåte med 30%. På produksjonssiden utvides kapasiteten også i USA og andre store økonomier (hovedsakelig Kina). Det vil ta tid å oppfylle etterslepet av udekket etterspørsel, men innen noen få år vil vi sannsynligvis snakke mer om forsyningsoverskudd enn forsyningsmangel.
I tillegg til disse brede forstyrrelsene i forsyningskjeden, ser det ut til at muligens halvparten av økningen i prisene på langvarige forbruksvarer er et resultat av halvledermangelen alene.
Kapasiteten i halvlederproduksjonen utvides febrilsk, med 2022-investeringer som forventes å stige 90% over prepandemiske nivåer. Det vil ta litt tid for å øke kapasiteten, men det er heller et spørsmål om når – ikke om – halvledermangelen forsvinner.
Dette er ikke det samme som oljeprissjokket på 1970-tallet
Forventningene om lavere energipriser er en av hovedårsakene til at vi er nervøse for inflasjon. Morningstars energiteam spår at oljeprisen vil falle fra et gjennomsnitt på 97 dollar per fat i 2022 til 55 dollar per fat i 2025 (West Texas Intermediate) – som er omtrent der prisene var i 2019 før pandemien.
Oljeprisen har skutt i været ettersom sanksjoner og boikotter har forstyrret Russlands oljeforsyning. Det å kompensere for Russland vil ta litt tid, men vi forventer at produsenter i USA og andre land vil øke produksjonen jevnt og trutt frem til prisene faller tilbake til marginale produksjonskostnader, som vi anslår til 55 dollar per fat.
Kontrasten til oljeprissjokket på 1970-tallet kunne ikke vært større. Oljeprisen tredoblet seg først i 1973 og endte tiåret opp 11 ganger over 1970-nivåene. Det var kortsiktige forstyrrelser som bidro til økningen, men den langsiktige historien var oppvåkningen av OPECs markedsmakt, som aldri vendte tilbake til den raske produksjonsveksten som man så på 1960-tallet. I tillegg var andre billige kilder til råolje blitt tappet ut på dette tidspunktet, noe som gjorde det nødvendig med et skifte til offshore-boring og andre, mer kostbare kilder.
Denne typen sekulære drivere av høyere priser forklarer hvorfor oljesjokket på 1970-tallet aldri helt avtok – men sekulære drivere er ikke til stede i dagens oljeprisstigning.
