Fra risikofylt til risikabelt
For denne kolonnen, antar du tre mulige investeringer: 1) aksjer, 2) obligasjoner, 3) kontanter. Den fremtidige avkastningen på disse eiendelene vil være beskjeden fordi renteavkastningen er historisk lav. Aksjer vil få en årlig 7%, obligasjoner 3% og kontanter 2%.
Naivt kan man forvente at en portefølje som investerer likt i hver eiendel vil gi 4% i årlig avkastning. Det er faktisk det som ville skjedd hvis investeringene var ufarlige; hvis eiendelene ble balansert på nytt ved hvert årsslutt; og hvis porteføljen ikke hadde noen kostnader. En initial investering på 10.000 dollar ville vokse til 10.400 dollar etter ett år, vil utvide til 10.816 dollar året etter, og så videre. Som ei klokke.
La oss legge til det første laget av virkelighet. Ingen investeringer er statiske. Dessuten er aksjer mer risikofylte enn obligasjoner, og obligasjoner er mer risikofylte enn kontanter. For å gjenspeile disse fakta skapte jeg tilfeldige 30-årige årlige sekvenser for hver av de tre eiendelene. 30-års gjennomsnitt var på 7%, 3% og 2%, men de årlige resultatene svingte sterkt for aksjer, moderat for obligasjoner og beskjedent for kontanter.
Diversifiseringspremien
Å legge til volatilitet påvirket resultatet. Med årlig rebalansering forbedret den risikofylte porteføljens årlige avkastning seg til 4,20%. Gevinsten fra de foregående 4% er ikke stor, men den blir meningsfull etter hvert. I løpet av 30 år vil en første investering på 10 000 dollar i den risikofylte porteføljen verdsette til 32,434 dollar, mens det samme kjøpet av den risikable, rebalanserte porteføljen ville nå 34,367 dollar.
Fordelen med diversifisering på tvers av risikable eiendeler varierer og blir større etter hvert som korrelasjonene mellom investeringene krymper og når volatiliteten øker. I dette tilfellet var korrelasjonene mellom de tilfeldig genererte tallene lave, og volatiliteten i aktiva klassen ble modellert på historiske nivåer. Jeg opprettet et annet eksempel som hadde høyere korrelasjoner og lavere volatiliteter. Avkastningen på den balanserte porteføljen falt til 4,08%.
Som øvelsen viser, er det ingen egen "diversifiseringspremie." Dette antallet har noen ganger blitt anslått til å være så høyt som 2%, når du bruker heroiske forutsetninger om fremtidig avkastning, samt overlegenheten ved alternative investeringer. I disse dager med minimal avkastning, og med alternativer ikke hva de en gang var (så vel som stort sett ikke tilgjengelig for detaljinvestorer), ser den virkelige gevinsten fra diversifisering imidlertid ut til å være langt mindre: 10 til 20 basispunkter.
Kostnadsreduksjoner
Videre til den andre virkeligheten, kostnader. Effekten av kostnader på både risikofrie og risikofylte, balanserte porteføljer er lett å forstå. Hvis du trekker årets kostnader ifra brutto avkastningen, får du nettoavkastningen. Hvis de tre investeringene i aksjer, obligasjoner og kontanter bare kunne eies gjennom aksjefond, og alle aksjefond belastet 0,40% per år, ville den årlige avkastningen for den risikofrie porteføljen være 3,60%, mens den for den balanserte porteføljen ville være 3,80%.
Så langt har lærdommen vært rett på sak. At investeringene ikke returnerer det samme beløpet hvert år er beklagelig, ettersom det forhindrer investorene i å plassere alle pengene sine i den beste fremtidige aktivaklassen, men i det minste kan de forbedre resultatene sine ved å diversifisere og rebalansere. Med mindre kostnadene holdes uvanlig lave, vil de forbruke fordelen som følger av diversifisering.
Å fjerne begrensningene
Nå blir ting litt mer komplisert. Å rebalansere er ikke et ubetydelig gode. På den lyse siden, under normale forhold (noe som betyr at porteføljebeholdningene er ufullkommen korrelert) forbedrer praksisen avkastningen, riktignok, men ikke dramatisk. Mindre lykkelig betyr rebalansering den pågående vanen med å handle den aktivaklassen i porteføljens som har gitt best avkastning med den som har gitt den dårligste.
Denne taktikken hjelper investorer når aktiva klassen viser sterk volatilitet , som vanligvis forekommer over kortsiktige til mellomlangsiktige tidsperioder, men det reduserer avkastningen over lang tid når en eiendel i overgår de andre. Slik er tilfellet med testingen av mine tre aktivaklasser også, da aksjer kompenserer for deres ekstra risiko ved å gi ekstra avkastning. Så de investorer som lot aksjer bare gå videre, uten å rebalansere, ha gitt dem høyeste porteføljeavkastningen.
En årlig 4,68% over 30-årsperioden, for å være helt nøyaktig. De som delte sine 10.000 dollar mellom de tre eiendelene og deretter glemte porteføljene sine, ville ha overgått de som rebalanserte omhyggelig ved hvert årsslutt. På 48 basispunkter årlig, var den trinnvise forbedringen som kom fra å la porteføljen bare gå, i stedet for å rebalansere årlig, større enn effekten av utgiftene.
Siden aksjer hadde høyere avkastning i løpet av de første dagene (med riktignok noen ubehagelige tilbakeslag; for eksempel sank de 15% i år 1), ble de gradvis en større del av porteføljen, og økte dermed effekten av fremtidige resultater. Mye vil ha mer. Ved slutten av tidsperioden utgjorde aksjer nesten to tredjedeler av porteføljen, obligasjoner en femtedel, og kontanter de endelige 15%.
Motargumenter
Det er selvfølgelig store problemer med å la aksjer ri oppgangsbølgen. Den ene er at selv om min øvelse krever at investeringer samsvarer med forventet avkastning for hver 30-årsperiode, gjør ikke den ikke det i den virkelige verden. I motsetning til utregninger i et regneark, kan obligasjoner eller kontanter slå aksjer i løpet av de neste tre tiårene. (Cash har aldri oppnådd bragden i USA, men obligasjoner gjorde det fra 1981 til og med 2011, selv om aksjer også hadde gode resultater gjennom den perioden.)
En annen begrensning er at investorer, som ikke rebalanserer, også da vil tillate betydelig økt risiko i porteføljen. Å ha en aksjeposisjon på 33% er ganske forskjellig fra å holde dobbelt så mye! Antagelig ville de som var villige til å akseptere en slik volatilitet, gjort det med vilje når de foretok sine initielle investeringer, i stedet for å komme i den posisjonen over tid.
Kort sagt, ideen om å la porteføljen ligge fast låter som etterpåklokskap, samtidig som den er urealistisk omkring investorers risikotoleranse. Regnearket forutsetter at det som skjedde med aktivaklassene, veldig bredt vil fortsette å skje (med en justering av alle forutsetninger for dagens lavere avkastning). Historisk sett har det generelt vært tilfelle, men denne gangen kan det være annerledes, i så fall vil de som lar aksjer ri, velge en blind og farlig vei med høyere risiko.
Å undre seg/Stille spørsmål ved (Just Wondering)
Av den grunn plasserte jeg denne spalten som et spørsmål, og ikke et svar. Forslaget er farlig. Jeg vil imidlertid si dette: Det er mer grunn til å la aksjene ri i dag enn tidligere. På begynnelsen av 90-tallet ga både obligasjoner og kontanter omtrent 8%. Det var da god grunn til å tro at disse eiendelene kan konkurrere med aksjenes avkastning de neste tiårene. I dag er det mye mindre grunn. Hvis aksjer bare presterer tilstrekkelig, og husk ikke godt, vil de sikkert overgå rentepapirer.
