Forbrukerrådet ønsker bedre referanseindekser

Rentefond har lenge hatt indekser som ikke har vært representative, og alle som har sett på dette har visst om denne svakheten. En relativt ny aktør startet først med verdsettelse av obligasjonene (fordi, vel det trengs i rentemarkedet og ikke i aksjemarkedet) og deretter lanserte de kredittindekser. Det er fordi de underliggende markedene operer annerledes enn i aksjemarkedet at det har tatt lang tid før man har fått en tilbyder av indekser. I aksjemarkedet har man relativt fastsatt hvilke aksjer man kan kjøpe og selge, de fleste aksjene kan man følge kursen på fra time til time, minutt til minutt. Det kommer nye selskaper i det børsnoterte markedet, og selskapene utsteder og kjøper inn egne aksjer, men i teorien kan man eie aksjer i et selskap til evig tid. I rentemarkedet kommer det hele tiden ut nye rentepapirer. Disse rentepapirene har gjerne transaksjoner i starten, men så «setter» markedet seg og mange investorer holder verdipapirene helt til de utløper. De mottar renter løpende og hovedstolen når lånet forfaller. Videre er det mange flere verdipapirer og hver utsteder kan ha ulike obligasjoner i markedet med forskjellige betingelser slik som blant annet pant. Men fordi det hele tiden kommer nye verdipapirer og gamle utløper og fordi det er så veldig mange papirer der ute, blir det gjerne mer omløp i indeksene og blant fondene, samtidig som det kan bli vanskelig å handle visse verdipapirer. Det er ikke umulig å handle, men i noen verdipapirer er det svak likviditet fordi de blir holdt til de utløper. Fondene får også likviditet fra løpende kupongutbetalinger, tilbakebetaling av hovedstol, noe som ikke er vanlig i et aksjefond. Aksjefond kan derimot få utdelinger i form av utbytte.

Poenget er at aksjemarkedet fungerer annerledes enn rentemarkedet og rentemarkedet er både større, mer komplekst, og dessverre til dels mindre likvid (med store unntak de viktigste rentepapirene er det god og løpende omsetning i). Samtidig utgjør rentefond en viktig rolle for å diversifisere seg vekk fra aksjer og man kan få eksponering mot kreditt som gir muligheter for bedre avkastning.

Bedre med riktigere indeks, men spørsmålene består

Hovedpoenget til Forbrukerrådet er det vanskelig å være uenig i, indeksen som velges bør være så nært opp til investeringsområdet og investeringsfilosofien som mulig. Samtidig bør indeksen også være investerbar, altså at verdipapirene lar seg kjøpe og selge. Det gjør at man kan sammenligne avkastningen så godt som mulig mot alternativer. På aksjesiden så er det et alternativ med indeksfond i de fleste kategoriene av fond, mens for norske renter er det ikke noe alternativ med indeksfond. Det finnes rett nok mange indeksfond dersom man øker blikket og ser på globale rentefond, men dessverre er det få som er valutasikret til NOK (noe som bør gjøres dersom fondet er en del av porteføljen som skal trygge utviklingen).

Så hovedutfordringen for de norske rentefondene som investerer i norske papirer er å finne gode renteindekser. For norske renter kom det for relativt kort tid siden kredittindekser som baseres på verdsettelse av obligasjonene gjort av samme selskap. Foreløpig finnes det bare en aktør av norske kredittindekser, mens det på norske statsobligasjoner finnes flere. De fleste vil nok finne en passende kredittindeks hos denne aktøren, men det vil ikke endre det faktum at det norske markedet kan være utfordrende å indeksere.

Dessverre vil det også med riktigere renteindeks fortsatt være ubesvarte spørsmål. Dersom fondet har hatt høy avkastning (høyere enn indeks), hvorfor er dette tilfellet? Forvalterne forsøker å plukke opp verdipapirer der de mener enten at risikoen er verdt den forventede avkastningen man blir forespeilet, eller at de mener risikoen i verdipapiret er misforstått. Likeledes kan forvalteren unngå verdipapirer med motsatt fortegn.

Mitt overordnede inntrykk er at den jevne renteforvalteren er mer forsiktig enn aksjeforvalterne, med en rekke unntak selvfølgelig. Aksjeforvalterne har råd til å gjøre noen feil og kan hente seg inn igjen, mens når en renteforvalter bommer stygt vil denne skampletten være synlig i lang tid etterpå. I tillegg kan en renteforvalter i beste fall få kupongutbetalinger og hovedstolen, i verste fall får personen ut en brøkdel av hovedstolen ved en konkurs.

En aksje har ingen teoretisk øvre grense, mens nedsiden er begrenset til innskuddet (en del modige shortere i Tesla har fått merke dette, når man låner en aksje og selger den har man motsatt eksponering). En obligasjonsforvalter får pengene før aksjeforvalteren. Obligasjonen er et krav inn i boet, en aksjonær får bare utbetalt noe dersom alle andre har fått sitt.

Samtidig er det gjerne slik at man kan investere i obligasjoner med åpenbart forskjellig risikoprofil, det er bare å se på kupongrenten samt forventet effektiv rente. Skal man få opp avkastningen må man nødvendigvis velge verdipapirer som har høy effektiv rente, noe som åpenbart betyr at man tar på seg høyere risiko. Til dels kan man si at denne risikoen er mer synlig i rentefond enn i aksjefond, samtidig som det kan være vanskelig for utenforstående å få fullt ut innblikk i hvordan rentefondet er skrudd sammen (et stort amerikansk rentefond hadde på toppen 16 000 verdipapirer, med side opp og side ned med derivater).

Og det er vel kanskje hovedutfordringen, uavhengig av hvordan rentefondet gjør det i forhold til en relevant indeks, så vet man fortsatt ikke om fondet er godt eller dårlig, om forvalteren er dyktig eller har flaks, om personen bare er mer forsiktig fordi personen føler et ansvar, eller om avkastningen er høy fordi det er en risikosøkende person. I denne delen av porteføljen kan det være at du ønsker deg den forsiktige forvalteren som alltid gir mindreavkastning i forhold til en rimelig referanseindeks. Men ikke desto mindre, med lavere avkastningsforventninger i rentefond generelt, bør man også se ekstra godt på prislappen til fondet.