Pensjon er utfordrende å diskutere. For det første er mange av valgene vi tar personlige og unike for hver enkelt av oss. Samtidig gjelder det noen felles spilleregler. Eksempelvis vil en stilling i det offentlige ofte kunne sikre en bedre pensjon, enn hva de store gruppene får i det private næringslivet. Samtidig kan lønnsnivået være noe bedre i privat. Med større fokus på innskuddspensjon, så kan det fremover også bli større konkurranse om å tilby attraktive pensjonsordninger. I tillegg vil vi kunne ta personlig valg som hvor mye vi ønsker å bruke i dag og hvor mye vi ønsker å sette til side til en regnværsdag. Med dagens boligpriser har nyutdannede en stor gjeldsbyrde som bør håndteres først, før man går i gang med omfattende sparing. Det er riktignok sant at dersom inflasjonen holdes på nåværende nivå, vil kostnadene til lån være negative etter skattefradrag og justert for inflasjon. Lånet vil inflateres bort over tid, hvis man da investerer i noe som kan gi god avkastning vil dette medføre en vektstang på egenkapitalavkastningen. Problemet er risikoen, med høy gjeld kan man bli tvunget til å selge på verst tenkelig tidspunkt.
Yngre personer er også utålmodige. De som har tatt utdannelse må ofte ha utsatt diverse goder og inntreden som fulltidsansatt vil naturlig nok utløse et behov for å finansiere diverse investeringer (og forbruk?). De har som regel lite kapital og mye humankapital, de har fremtiden til å tjene inn investeringene. Ettersom vi eldes, vil kapitalen og humankapitalen konvergere og etter hvert vil man forhåpentligvis akkumulere kapital mens humankapitalen går nedover.
Heldigvis er det slik at vi i Europa ofte har et godt utbygd sikkerhetsnett. Dersom vi feiler på å forberede oss på pensjonisttilværelsen vil det være et nett som fanger oss opp. Det vil imidlertid bli konsekvenser som man må ta hensyn til gjennom redusert forbruk i pensjonstilværelsen. Alternativt kan vi komme i en situasjon der vi må ta noen drastiske valg, for eksempel arbeide lenger.
Ved å arbeide lenger utsetter man tidspunkt for uttak av sparepenger, man får lenger opparbeidingstid og de offentlige pensjonsordninger promoterer dette alternativet. Samtidig bør man ha en god plan B, fordi vi vet ikke om helsen vår vil kunne støtte oppunder vårt ønske om å arbeide lenger. I tillegg viser undersøkelser fra USA at det er mange ikke-helse-relaterte årsaker til at man dropper ut av arbeidslivet tidligere enn man så for seg, eksempelvis at man ikke klarer å erstatte en jobb man mistet, eller man ønsker å ta være på noen i nære relasjoner.
Relatert til helse er også våre kognitive evner. Det er velkjent at det er ganske stor sannsynlighet for at vi mister noe av våre evner til å raskt løse nye og kompliserte forhold etter hvert som vi eldes. Det er også en ganske stor del av befolkningen som får regelrett demens, mens andre får mildere former for kognitiv nedgang. Selv om man er en del av den normale befolkningen vil det ta lenger tid å forstå komplekse sammenhenger enn da man var yngre. Dessverre ser vi at kombinasjonen med ofte mye finansielle midler og kognitiv nedgang at de eldre oftere kan bli utsatt for finansielt bedrageri. Det man mister i hjernefleksibilitet bør man ha tatt igjen i form av opparbeidet visdom.
Den relativt høye sannsynligheten for å bli rammet av kognitiv tilbakegang gjør at man bør holde de finansielle problemstillingene så enkle som mulige og opprettholde så mye som mulig på autopilot for pensjonister. Selv yngre investorer bør ha glede av å holde de finansielle forholdene så enkle som mulige, så lenge man benytter gode grunnbyggesteiner, setter dem sammen med en fornuftig aktivafordeling, og at kostnaden på totalpakken er innenfor rimelighetens grenser.
Det siste utfordringen i denne omgangen er den gode nyheten om at vi lever lenger. Men lenger levetid og relativt konstant pensjonsalder kombinert med at vi studerer lenger før vi går ut i arbeid betyr at vi får færre år opptjening som skal dekke flere år. Det kan i ytterste konsekvens gjøre hele fundamentet i vår samfunnsmodell utfordret. Ikke bare vår, som i Norge, men hele vesten siden demografien går mot at vi får stadig færre barn, mens babyboomen i etterkrigstiden nå enten er ute i pensjon eller på vei til å gå av. Det er jo tilfeller der to generasjoner er pensjonister samtidig.
For å minimere utfordringene vi alle står ovenfor, bør man gjøre sparingen og organiseringen så enkel som mulig. Det gjelder også å være noe forsiktig når man tenker gjennom slike ting og forberede seg så godt man kan. Man kan ikke ta hensyn til alt, men dersom man gjør noen kloke valg og setter av noe kapital til senere eller til en regnværsdag. Det er du og jeg som har siste beslutning, men man kan gjerne begynne med noen enkle
- Samle pensjonskapitalbevis hos en leverandør
- Spar i en «åpen» ordning. Det vil si noe som ikke er bundet slik som IPS er, det gjelder spesielt dersom det er lenge igjen til pensjonen.
- Gjør sparingen så enkel at de fleste kan ta over på kort tid.
- Tenk over hva som er viktig for deg (og din andre halvdel). Dersom man vet, er det lettere å finne veien frem til målet og prioritere.
- Vær relativt åpen rundt de store valgene før de tas sammen med de nærmeste. Det gjør oss mindre utsatt for finansielt bedrageri, spesielt den som skjer i nære relasjoner.
