East India Company fikk et charter fra Dronning Elisabeth I i år 1600 og med tiden så breddet selskapet seg så mye at det etter hvert kontrollerte store deler av India og Hong Kong. De hadde også til slutt en egen hær dobbelt så stor som den britiske hæren.

Begrenset ansvar

Med begrenset ansvar menes det gjerne slik vi tolker det i dag. Med mindre noen begår grovt forsett, vil aksjonærer maksimalt tape det de har satt inn i selskapet. I Norge i dag har vi mange juridiske strukturer hvor de vanligste inkluderer aksjeselskap og allmennaksjeselskap. Vi har også kommandittselskaper, begrenset ansvar også videre, men en vanligere oppstartsform er å bruke enkeltpersonforetak. Enkeltpersonforetak ligner på strukturene som vi ser før selskapsformer med begrenset ansvar. Det finnes ingen grenser for hvor mye kapital man kan tape, så går det skikkelig galt kan man miste alt og fortsatt sitte igjen med gjeld til ørene.

Ansvarliggjøring av selskapers begrensede ansvar

Aksjonærer i et selskap har en rekke rettigheter, de kan stemme på generalforsamling, de kan få utbytte av overskudd. Midlene som de skyter inn er derimot risikoutsatt, prosjektene som selskapene holder på med kan slå feil. I visse selskaper kan det oppstå langsiktige trender som arbeider mot kjernevirksomheten til bedriftene og som kan medføre at aksjonærer må inn med friske midler for å redde selskapet. Men det er ingen som kan tvinge aksjonærer til å investere mer penger i et selskap, dermed kan det bli slått konkurs eller bli avviklet på ordnet måte. Aksjonærer har i prinsippet ikke noe krav i selskapet, og kan dermed ikke uten videre ta selskapet til skifteretten for å få utbytte.

Obligasjonseierne låner ut penger til selskapet, de har et juridisk krav som har fortrinn foran aksjonærer. Hvis kravene er høyere enn verdiene i et selskap, har obligasjonseierne rett til å overta kontrollen over selskapet som ikke lever opp til forpliktelsene.

Men hva med mykere forhold som vi snakker om rundt ESG?

Milton Friedman ble mye diskutert på NBIMs konferanse og et av sitatene hans ble til stadighet trukket frem (hentet fra Wikipedia):

"there is one and only one social responsibility of business—to use its resources and engage in activities designed to increase its profits so long as it stays within the rules of the game, which is to say, engages in open and free competition without deception or fraud."

Problemet er at det er vesentlig dyrere å rydde opp i forurensning enn det er å unngå at forurensningen skjer i utgangspunktet. I tillegg argumenterte foredragsholderne etter tur at Friedman tok for gitt at spillereglene var konstante og ikke kunne påvirkes. Det er ikke alltid tilfelle, blant annet kan selskaper engasjere seg i opplysningskampanjer eller lobbyvirksomhet. Videre kom det eksempler på at visse selskaper og myndigheter har en svingdøreffekt der mennesker bytter stilling mellom myndighetenes kontrollapparat og selskapene de skal kontrollere.

Videre ble det argumentert at konkurranseelementet hadde blitt vesentlig forverret ved at selskapene har slått seg sammen og har kommet under et kritisk punkt for antall konkurrenter, noe som gjør at effekten av konkurranse blir lavere, prisene høyere og at makten konsentreres. I tillegg var det slik at i visse bransjer, som helse, finans, forsyning så har den regulatoriske byrden blitt så høy at det kan gjøre innovasjon vanskeligere og at det blir svært vanskelig å starte på bar bakke. Selv for etablerte selskaper vil det også utgjøre en stor kostnad med detaljert lovgivning som har til hensikt å beskytte deg og meg, men de har muligheter til å ha store avdelinger med jurister som finkjemmer tusenvis av sider med lovtekster.

I tillegg mente foredragsholderne at selv kapitalister ikke bare er opptatt av avkastning på kapitalen. Dermed ble det argumentert for å trekke inn en mer komplisert, men mer dekkende begrep som «shareholder welfare». Eksempelvis, dersom man har pensjonssparere som aksjonærer, vil det være merkelig å undergrave aksjonærene ved måten man driver forretningen på. Et annet eksempel ble trukket frem, danske Novo Nordisk produserer insulin for å hjelpe de som lider av diabetes. Men, selskapet har en bredere visjon om å utrydde diabetes. I tillegg eies en stor del av Novo Nordisk av en stiftelse. Derfor engasjerer Novo Nordisk seg bredere og forsøker å unngå at mennesker utvikler type 2 diabetes, noe som i realiteten undergraver deres profitterende virksomhet. I tillegg ble det hevdet at de kryssubsidierer slik at diabetikere i fattige land har muligheten til å bruke medisin. Det er langt vekk fra det Friedmanske doktrinen om profittmaksimering.

Negative eksternaliteter bør bli synliggjort og hensyntatt. Dersom en bedrifts aktivitet medfører store kostnader for samfunnet forøvrig, bør man i det minste sørge for at aktiviteten er lønnsom for samfunnet som helhet. Men dersom det er fritt frem og liten kontroll, så vil ikke de negative eksternalitetene bli hensyntatt og man vil drive aktivitet som kan føre til store konsekvenser for andre aktører og muligens også blir samfunnsøkonomisk sett ulønnsom.

Men, det er ingen som har sagt at det er enkelt. Med globale utfordringer, skulle man gjerne ha ønsket en koordinert innsats. Med Trump, Brexit, Putin og handelskrig så er ikke samarbeidsklimaet det beste for tiden.