Selv om det for deg er smak og behag ved valg av distributør, er det ikke smak og behag for dem som tilbyr tjenesten. De må derfor ha noe som lokker deg til seg når det ikke konkurreres på pris. Det kan være en gratis smaksprøve (Nordnet har et gratisfond), det kan være andre egenskaper.

Et bedre fond?

Når du får reklame i innboksen fra elektronikkbutikken og du piler over til (nett)butikken, så blir man overøst med andre alternativer. Skal du ikke ha en modell som er litt bedre (som marginen er mye bedre på)? Skal det være en HDMI-kabel? Ønsker du klargjøring? Forsikring? Utsatt betaling? Rask hjemlevering? Økonomisk er det best å si nei til alt annet enn selve produktet man tenkte å kjøpe. Som regel dekker innboforsikringen innbo, klargjøringen er som regel ganske enkelt (klikk neste, neste, neste) og utsatt betaling blir fort dyrt. 

Det samme prinsippet gjelder ved fond.  Distributørene har en stor palett av fond for å lokke deg til å investere. Med stort utvalg har man også alltid fond som gjør det godt. Distributører og rådgivere har forskjellige marginer på forskjellige fond. Som regel er det slik at desto dyrere fond, desto større absoluttverdi går til distributør og rådgiver. Dermed har de en implisitt og iboende interessekonflikt som gjør at distributøren og rådgiveren tjener mer på å fremme et aksjefond enn rentefond, mer på å anbefale dyrt fond over et billig fond.

Hvorfor er det slik? Det er slik fordi distributører og rådgiverselskaper får også penger fra samme kostnadssekk som forvalterne, de får nemlig fra fondet. Med andre ord forvalteren betaler distributør/rådgiver for distribusjon. Det disse mottar av betaling kalles returprovisjon og noe Forbrukerrådet altså ønsker at skal forby. Les mer om deres argumentasjon her.

Det er riktignok et unntak, det er uavhengige rådgivere. De har ikke lov til å ta imot provisjoner fra andre enn kunden selv. I tillegg kan man bare motta returprovisjon gitt at distributørene har en «verdiøkende tjeneste». Hvor grensen ligger for verdiøkende tjeneste vet ikke jeg.

Argumenter for forbud

I de markeder jeg har fulgt, Nederland og Storbritannia, har konkurransen på distribusjonsleddet økt ved forbud på returprovisjonene. Prisene på distribusjon har falt, og markedsandelen til billigfond har økt kraftigere enn i andre markeder.

Videre vil man med forbud sørge for at distributør/rådgiver vil få lavere interessekonflikter (ikke null, det vil alltid være interessekonflikter som må håndteres) fordi distributørene priser tjenestene uavhengig av hvilke produkter du velger og i stedet velger prising av tjenestene i forhold til hva investoren trenger. Det er i alle fall ideen.

Vi ser også i Norge at DNB har lagt en slagplan (uten å vite innholdet i den), ved at du får en pris hvis du handler selv i nettbutikken (nettbanken) og en annen pris for det samme fondet dersom du velger å bruke rådgiver. Kanskje har banken lagt seg på en strengere tolkning av hva som er «verdiøkende tjenester» enn konkurrentene? Hvis returprovisjoner ble forbudt, måtte alle prise sine distribusjonstjenester uavhengig av fondene som distribueres.

Argumenter mot forbud

Omstillingen i Storbritannia var ganske smertefull, hvor mange av de små rådgiverne kastet inn håndkleet. Men et større problem er at flere investorer blir stående uten mulighet til å få finansiell rådgivning. Hvis alternativet til at man investerer i et middelmådig fond, at man ikke investerer i det hele tatt, så vil et middelmådig fond ofte være å foretrekke.

De rådgiverløse må dermed passe på seg selv. Det er hele tiden en avveining som må gjøres, strammer man inn reglene for mye, vil det ikke bli lønnsomt med rådgiverapparat. Dersom reglene er for slappe, vil det kunne bli ville vesten. For streng regulering som kveler den seriøse delen av rådgiverbransjen vil kunne gi mer undergrunnsvirksomhet hvor målet er å unngå å komme inn under radaren til Finanstilsynet. Eventuelt kan det også skje regulatorisk arbitrasje, ved at hvis et marked innfører strengere regler enn andre, så flyttes virksomheten dit hvor tilsynet er mest slepphendt.

Det er heller ikke sikkert totalkostnadene ender opp lavere for investorer, det vil være en gruppe mennesker som muligens vil være i grenseland i forhold til om det lønner seg å leie inn uavhengige rådgivere under dagens modeller. Tendensen er nok, som også nevnt, at man trenger større beløp før det vil være tilrådelig å søke hjelp under en uavhengig rådgivermodell.

Konklusjon?

Det er mye som taler for at vi er på vei mot en returprovisjonsfri hverdag, men kanskje ikke før i tredje runde av MIFID (verdipapirhandelloven). Disse revisjonene kommer med jevne mellomrom, så kanskje i 2028 eller noe slikt. Under nåværende lov har også hvert enkelt land mulighet til å stramme inn reglene på egenhånd, og det er slik jeg tolker Forbrukerrådets innsats nå. De ønsker en lokal innstramming før den eventuelt kommer fra EU.

Det vil i så fall komme med fordeler og ulemper. Sannsynligvis er fordelene ved et forbud større enn ulempene, men det er ikke godt å si på forhånd. Erfaringene fra Storbritannia og Nederland tyder i alle fall at reglene alt i alt er til det beste for investorene, og spesielt for dem som gjør investeringene selv. Men nå setter DNB i gang denne balletten på egenhånd, så får vi se hva resten av bransjen gjør, hva Finanstilsynet gjør når tilsynet går rundt på besøk (det har nok fortsatt vært en liten ‘grace’-periode etter innføringen for drøyt et år siden, men den går nok mot slutten), og hva våre myndigheter gjør. Hvis bransjen selv går inn for en returprovisjonsfri hverdag, så trenger ikke myndighetene gjøre noe. Men det er mye penger på spill, så det vil nok være flere som sleper beina etter seg. Derfor er DNBs trekk forunderlig for meg, men de har lagt listen. Forbrukerrådet har spilt inn ut sine kort, så da får vi se hva fremtiden bringer.