Ettertiden bedømmer suksess og fiasko
Det er påfallende hvordan vinnere som arbeider «hardt nok» og som fant en «åpenbar» investeringsmulighet kommer seg frem i nyhetsbildet. Utfordringen er at det kan være mange andre som arbeidet like hardt og fant tilsvarende investeringsmuligheter, men som feilet allikevel.
Gjeld muliggjør investeringer som ellers ikke kunne funnet sted. Eksempelvis har de færreste muligheten til å kjøpe en bolig uten å ta opp (mye) gjeld. Kreditor gir gjeldstilbud og rentetilbud basert på mange faktorer, men det viktigste er å sørge for at investoren klarer å betjene gjelden, hvor sikker de ser på boliginvesteringene (hvis boligmarkedet krasjer, vil også gjeldsmulighetene tørke helt inn), konkurransesituasjon og innlånskostnader (lånekostnaden for bankene).
For lån med høyere risiko, vil utlåner selvfølgelig kreve en høyere rente. Årsaken er at utlåner ikke kan være sikker på at låntager betaler tilbake pengene, dermed må alle usikre betalere betale høyere rente, noe som gjør at utlåner sammenlagt fortsatt kan tjene penger dersom en låntager ikke evner å tilbakebetale. De som låner må da sette lånekostnaden opp mot forventet avkastning eller en form for nyttevurdering (dersom det er snakk om et forbruksgode).
Utfordringen til både bedrifter og private som har gjeld er at man må betale renter og avdrag uavhengig av hvordan inntektene endres. Utestående gjeld består uansett, så dersom verdien man låner mot faller med 20 %, så vil dette medføre at egenkapitalen blir utradert dersom man hadde 20 % egenkapitalgrad før fallet.
Vektstangsprinsippet – hvorfor de modige blir rike eller bankerott
I de tre eksemplene ovenfor ser vi utviklingen i tre ulike porteføljer, hvor vi ser egenkapitalen i kroner over tid. Alle begynner med 200 000 kroner, mens totaleksponeringen er henholdsvis 200 000, 400 000 og 1 000 000. Skatt på aksjene er ikke tatt hensyn til her, det kompliserer regnestykket vesentlig, mens det blir antatt fradrag for gjeldsrenter på 22 % (2019 nivå).
Som vi ser er det en tung periode for å låne til investering av flere grunner i tidsrommet i grafen ovenfor. For det første var gjeldsrentene høye før og rundt årtusenskiftet. I tillegg var markedene i nærheten av en lokal topp, noe som medfører at man hadde et tapt tiår i aksjer i perioden mellom 1998 og 2008. Verdt å merke seg 0 – linjen. Med 50 % egenkapital og 50 % gjeld, ville dine 200 000 i startkapital falt til 45 000 i 2002. Med kun egenkapital ville verdien på egenkapitalen vært 141 000. Med 80 % gjeld og 20 % egenkapital i starten, ville egenkapitalen blitt -242 000. Ikke bare ville egenkapitalen blitt utradert, men man måtte ha hostet opp 242 000 kroner for å dekke inn gjelden.
I tillegg er det slik at den eneste årsaken til at de belånte porteføljene, i dette eksemplet, går tilbake til omtrent det samme som det ikke-belånte beløpet er gjeldsfradraget, lavere rente og sterke markeder siden 2012.
Andre perioder, andre resultater, konklusjonene er de samme
For å lykkes med belåning må man evne å stå i en vanskelig posisjon inn i evigheten. Dersom gjeldsrenten blir høyere enn avkastningen på eiendelen du belåner, vil man selvfølgelig komme i en vanskelig posisjon. Hele antagelsen man baserer seg på er at man skal få en høy avkastning på investert kapital, nok til å dekke gjeldsrentene og avkastning til aksjonærer. Gjeld øker derimot også muligheten for fullstendig forvitring av egenkapitalen og øker risikoen betraktelig. Gjelden består uansett, det er egenkapitalen som er risikofylt.
Hvis man ønsker å fordype seg litt i temaet på Morningstar.no kan klikke på «Investeringsteorien er feilaktig når det kommer til belåning», og «Problemet med volatilitetsetterslep».
Rettelse 23.4.2019:
Ved en inkurie ble fargene og beskrivelsene i grafen byttet om for de belånte porteføljene. Dette er nå rettet.
.jpg)
