All menneskelig aktivitet medfører påvirkning. Når vi spiser kjøtt, er det et dyr i andre enden som måtte bøte med livet for at vi skal kunne mettes. Disse dyrene måtte også fores opp som også gir miljøpåvirkning. Kjøper vi en ny bil har vi ansvaret for CO2 som både slippes ut gjennom produksjonen og livsløpet. Det er i alle fall tankegangen bak «forurenser betaler»-prinsippet. Utfordringen er selvfølgelig at som forbruker har man liten mulighet til å påvirke globale verdikjeder, men man kan velge bilmerker og typer som begrenser påvirkningen av miljøet. Det er riktignok ikke en enkel sak, bortsett fra å velge EL-bil da.
Og hvordan betaler vi egentlig?
Her går vi fort inn på den politiske arenaen. Dersom det er gratis å slippe ut CO2, NOx og annen forurensing så betaler man strengt tatt ikke for forurensningen. Derfor har man et kvotesystem i Europa, og vi har skatter og avgifter. Disse avgiftene varierer sterkt med hvilket land vi ser på, men i Norge er det avgifter på både drivstoff og engangsavgifter for biler som er linket opp til utslipp og tyngden på bilen, blant annet. Kvotesystemet er pan-europeisk og hensikten er å kutte der det er billigst først. Utfordringen med systemet har vært at det har vært for mange kvoter og for mange unntak, men etter en innstramming har prisen på kvotene skutt i været høsten 2018.
Uten slik koordinert politikk vil det være gratispassasjerer og man får høyere utslipp og dermed større negative eksternaliteter (den som slipper ut gjør det gratis, mens de som påvirkes får de negative sidene uten å dra nytte av godene).
Ved at utslippene får en kostnad vil også bedriftene innrette seg slik at de kutter kostnadene der det er mest mulig effektivt. Der det er vanskelig eller umulig å kutte utslippene, vil det naturlig nok bare utgjøre en ekstrakostnad. Men for de bedriftene som kan bytte ut energien med fornybar vil de gjøre det så snart det er lønnsomt.
Sparepengene
Reduksjon av klimagasser eller redusere risikoen i porteføljen?
Finansnæringen spiller en nøkkelrolle, de er som oljen i en forbrenningsmotor. Tar du vekk oljen, vil motoren raskt bli ødelagt. Ved å bistå med kreditt og fasilitere kontakt mellom investorer og bedrifter gir det muligheter for å gi fornybare prosjekter liv eller la dem bli værende på idestadiet.
Enkelte selskaper er riktignok så profitable at de sjelden trenger å hente frisk kapital, og de distribuerer kontanter tilbake til eiere.
Primær- og sekundærmarkeder
I sekundærmarkedet kjøpes det og selges verdipapirer kontinuerlig. Disse handlene har lite direkte konsekvens for selskapene, bortsett fra når de skal hente frisk kapital. Det er vesentlig vanskeligere når det er tungt i markedet generelt, eller om bedriften sliter økonomisk og trenger frisk egenkapital for å overleve. Men i sistnevnte blir det gjerne høna og egget diskusjon, med en gang et selskap kommuniserer at de må refinansiere og hente egenkapital så pleier det å få umiddelbar reaksjon i kursene.
Hva skjer dersom en større gruppe investorer flytter fra fossile bransjer til fornybar i sekundærmarkedet?
For det første kan det skape midlertidige prisforstyrrelser slik at verdsettelsen på fornybar går opp pga økt etterspørsel etter disse aksjene i sekundærmarkedet, og fossil går ned. Dessverre skjer det lite med de underliggende markedene for fossile brennstoffer hvis etterspørselen etter det de produserer er det samme. Dermed vil, alt annet likt, forventet avkastning i fremtiden gå ned for fornybar og opp i fossile bransjer noe som kan gjøre det mer attraktivt for investorer som ikke tenker på utslippene.
Vurderingen blir noe helt annet dersom det kommer flere kostnader for utslipperne, noe som gir lavere forventet kontantstrøm for fossilbransjen og motsatt for fornybar. I disse tilfellene vil fossile bransjer kunne få en permanent lavere verdsettelse og lavere forventet avkastning i fremtiden.
Primærmarkedene
Fond handler ofte i sekundærmarkedet, men spesielt obligasjonsfond er mye ute i primærmarkedene. Det skjer ved kapitalforhøyelser for egenkapitalmarkedene, mens i obligasjonsmarkedene så rulles hele tiden lån og det er mye aktivitet i primærmarkedene. Ofte har store pensjonsfond en transaksjon ved utstedelse og deretter holdes obligasjonen til forfall. Dersom det er lavere etterspørsel etter fossile bransjer, kan det være at disse må skru opp kupongrenten noe som gir utslag i permanent høyere kostnader. Foreløpig har det vært liten forskjell mellom grønne obligasjoner og ordinære, men denne sammenligningen ser kun på to ulike typer obligasjoner fra samme selskaper (Ekstern lenke til DN). Høyere kostnader for selskapene vil riktignok gi høyere inntekter for de som eier obligasjonen.
Lav etterspørsel kan også gi høyere utvanning og/eller vanskeligere innhenting av egenkapital.
Primærmarkedene kan derimot ha avgjørende betydning for om fornybarprosjekter realiseres. Selv om man hjelper til med å realisere prosjektene, så er det ikke sikkert nettopp dette prosjektet blir profitabelt for investorene. Etter investering er det nettopp ‘sunk cost’, så selv om prosjektet videreføres kan det være at den har medført tap for aksjonærene.
Komplisert
Det er ganske komplisert om man ønsker å bidra til å kutte klimautslipp via sparepengene i fond. Det er mange effekter og noen av dem virker mot hverandre. Det vil ikke være slik at verden blir et bedre sted om vi regnskapsfører alle utslippene på en person eller et land. Det eneste som hjelper er om utslippene fysisk reduseres, og det gjøres best når man finansierer nye fornybarprosjekter og utvider eksisterende fornybar-tjenester og -produkter. Det er litt krevende å vite på forhånd når man investerer i et fond, også for fond som ikke inneholder fossile brennstoffer.
Sannsynligheten er riktignok størst for at man bidrar til dette gjennom å plassere sine sparepenger i fond som unngår forurensende selskaper og investerer i fornybare, men det er vanskelig (umulig?) å kvantifisere hvor mye man bidrar med. I verste fall kan man ved å utelukke denne bransjen også virke som en bremsekloss for at de skal få muligheten til å omstille seg til den nye lavkarbonøkonomien.
Samtidig er det en viss risiko for fossile bransjer ved omstillingen til lavutslippssamfunnet og det har Morningstar, gjennom samarbeidet med Sustainalytics, allerede kvantifisert dette for deg. Fondene som har Lavkarbon-merke har lavere karbonrisiko i overgangen til lavutslippssamfunnet slik det er vurdert av Sustainalytics og Morningstar. Dersom myndighetene mener alvor med overgangen til lavkarbonsamfunnet vil det være en risiko å eie visse typer selskaper. Risikoen er der uavhengig av hvem eier selskapene og den følger eierne.
