I DN sin artikkel datert 10.10.2018 skrives det:
«Mølsæter mener det kan ligge en fare i børsnoterte fond, kalt ETF-er. Disse er laget for handel i underliggende verdier, slik som for eksempel høyrenteobligasjoner. Der omsettes ETF-ene i enorme volumer, og er ofte mye større og likvide enn det underliggende høyrentemarkedet.»
Det samme kan sies om andre markeder, slik som derivatmarkedene. Disse kan være mange ganger større enn det underliggende markedet, eller de kan også være basert på ting som ikke har noe underliggende marked i det hele tatt eller hvor det er dyrt å handle i det fysiske markedet (eksempelvis koster det mye å få en oljetanker til å lagre olje og skipe det rundt). Det er riktignok helt klart en fordel med likviditet i begge deler av markedene, fordi da har man effektive mekanismer som gjør at det ikke blir arbitrasjemuligheter.
High Yield verdipapirfond versus børsfond
I børsnoterte fond har man to nivåer av likviditet. Så lenge kjøpere og selgere finner hverandre, så er alt vel. Jeg kjøper av deg, selger til Hans, som deretter selger til Kari. Fordelen for de som setter opp fondene er at de trenger ikke å forholde seg til støyen som handelen medfører. Men, dersom det er ubalanse blant kjøpere og selgere, kommer market maker og ‘autoriserte deltagere’ inn og dealer med fondet, det kan gjøre at nye andeler blir tilgjengelig eller at de fjernes fra markedet slik at handelen kommer i balanse igjen. Market maker og ‘autoriserte deltagere’ (ESMA kaller det ‘market participants’, de kan være samme firma eller to forskjellige) kan ta oppgjør i enten de underliggende verdipapirene eller i kontanter.
I verdipapirfond finnes ikke disse mekanismene, men man handler i stedet med et forvalterselskap. Hvis det en gitt dag kommer 1 million kroner inn fra en gruppe investorer og det tas ut 1 million kroner, så betyr det ikke så mye for forvalteren. Men dersom det settes inn netto 1 million, så får forvalteren mer penger mellom hendene som må investeres. Fondene har ofte kontanter på hånden for å slippe å måtte ut i markedet hver gang det går litt mer ut enn inn i fondet.
Hva om markedene stopper opp?
Anta følgende scenario, det underliggende markedet tørker helt inn. Det er overskrifter i alle finansavisene og selv tabloidene og investorer sender inn salgsordre i stort antall.
For børsfond kan de nå bli et ‘closed ended’ fond (et fond med fast antall utestående andeler, markedsverdien svinger med underliggende). Det gjelder dersom autoriserte deltagere velger å avstå fra å deale med fondet. Selv om det ikke opprettes eller fjernes andeler, så kan du og jeg selge og kjøpe andeler i sekundærmarkedet. I slike tilfeller kan børskursen bli mye dårligere enn underliggende NAV, men så lenge kjøper og selger er villige til å handle er det mulig å gjennomføre. Det kan medføre at selger heller velger å sitte på verdipapirene inntil markedene våkner til liv igjen.
Vanlige verdipapirfond, på sin side, kan ha de samme verdipapirene i porteføljen, spesielt dersom det er et indeksfond. Her har man ikke så mye bedre tid enn i indeksfondet, sett fra forvalterens ståsted. Det er daglig likviditetskrav, noe som kan medføre at man må selge unna verdipapirene hvor det faktisk er likviditet dersom fondet går tom for kontanter, mens man må holde på de hvor det ikke er likviditet. Dette kan igjen medføre at de som sitter stille i båten får en annen eksponering enn de hadde sett for seg. Handelen kan også medføre at transaksjonskostnadene går i været, ved at eneste måten å handle på er å dumpe prisen på verdipapirene. Under finanskrisen var det flere rentefond, spesielt i Sør-Europa, som fikk problemer med å gi tilbake penger til andelseiere grunnet likviditeten. Noen fikk også lov til å dele opp fondet i en likvid del og en med resten. GAM Investments, et sveitsisk selskap, fikk i høst problemer etter at de suspenderte en porteføljeforvalter og møtte en vegg av forespørsler om innløsninger. De ble tvunget til å stenge fondet for handler for å få til en ordnet avvikling av fondet.
Altså likviditetsutfordringer kan komme i både børsfond og ordinære fond. Når dette først skjer, så vil det underliggende markedet være likt for begge enhetene, men hvordan de operer under stengte markeder er forskjellig. I børsfondene kan du bli vitne til smertefulle endringer i børskursen, eller at du blir låst inne, mens du opprettholder underliggende papirer, mens i verdipapirfond kan man ende opp med en annen type portefølje og man kan bli låst inne.
Til syvende og sist er det ikke sikkert innpakningen er problemet. Om man velger børsfond eller verdipapirfond spiller ikke så stor rolle. Treffer man et marked eller segment som opplever nedstegning vil man få utfordringer uavhengig om det er pakket inn i glanset papir eller gråpapir. Det er summen av mange faktorer som avgjør om hva som egner seg best og i hvilke tilfeller. Men det som er klart er at hvis man velger børsnoterte fond er det en åpenbar fordel å velge det største og mest likvide fondet (altså der det handles mest fondsandeler i andrehåndsmarkedet). Det vil sannsynligvis også ha størst likviditet når det blir ubehagelig i markedene.
