Rentekurver, avkastningsmulighet og rentebinding
Når en renteforvalter snakker om rentekurveposisjonering, så handler det om å finne obligasjoner som har en mest mulig attraktiv avkastningsmulighet i forhold til risikoen man tar. Eksempelvis har det i flere år vært det mange kaller «en relativt flat rentekurve». Det betyr at man ikke har fått veldig mye mer betalt for å ta på seg 30 år med rentebinding, enn et tilsvarende lån som har rentebinding på 3 år. Dette gjelder spesielt i vestlige statsobligasjoner.
Utfordringen er at man tar på seg en stor risiko, man vedder i realiteten på at renten skal holde seg uendret i 30 år eller til og med falle. Det er et dristig veddemål fordi vi har vært gjennom en lang tid med ukonvensjonell pengepolitikk.
Men, dersom du som investor tenker deg om to ganger før du tar eksponering mot rentefond som har lang rentebinding, bør man ikke da tenke motsatt med huset?
Hvis vi ser på et utvalg av rentekurvene, disse er selvfølgelig håndplukket, ekstremverdiene er juli 2016, hvor det bare var 0,37 prosentpoeng forskjell mellom 3 måneder stat og 10 år stat. Som privatperson får man ikke låne til denne satsen, men DNBs beste fastrente over 10 år i 2016 var på 2,85 % (ekstern lenke til DNB), til sammenligning koster et lån i dag mellom 2,50 og 2,85 % i samme banken (SAGA-kunde, grønt boliglån holdt utenfor). Fastrentelån fås mellom 2,50, 2,90 og 3,25 % for henholdsvis 3, 5 og 10 år. Med andre ord, man kan låse renten i 3 år uten vesentlig merkostnad, og i noen tilfeller muligens til lavere rente. Alle tall er nominell rente uten gebyrer.
Altså, selv om 10 års stat har økt fra 0,89 til 1,93 siden 2016 til i dag, så har fastrenten i banken bare økt med 0,4 prosentpoeng i samme periode. La oss anta at man får 2,5 % nominell flytende rente og 3,25 % fastrente. Hva koster forsikringen? Det vet man ikke før om 10 år! Men inngår man fastrenteavtale med en gang vil rentekostnaden per måned gå opp 625 kroner per million før skattefradrag, 481 kroner etter. Det er prisen å betale for trygghet i dag, men dersom renten går opp med mer enn tre ganger i løpet av 10 år så kan man tjene på rentebinding.
Hva kan skje?
Ingen vet hva fremtiden vil bringe, men 10 år er lang tid. I løpet av 10 år gikk rentene fra 6 % i 2003 til under 2 %, opp igjen til 6 % og ned til nesten 1 %. Det er hva som er verste fall.
Jeg ønsker ikke å ha rentebinding på 10 år i rentefond, det må bety at jeg ønsker 10 års rentebinding på boliglånet. Når jeg fortsatt ikke har det, er det fordi min forrige boligtransaksjon var i 2010, og lånets størrelse er håndterbart og jeg ønsker fleksibilitet til å betale ned før. Jeg har riktignok hatt fastrente på studielånet, men slik som renten har utviklet seg så sier det seg selv at det ikke var lønnsomt den gangen. Det som også har endret seg er at også dette lånet er blitt lavere etter hvert som tiden går.
Generiske argumenter faller litt for kort
Mange økonomer argumenterer generelt for at man ikke bør binde renten og de har historien på sin side. Vanligvis er det slik at kort rente er lavere enn lang rente (se grafikk ovenfor). I tillegg er det slik at man ofte har en terminpremie, det er en premie som gjør at man får høyere avkastning ved å investere i en langsiktig obligasjon enn å investere i korte og rulle disse etter hvert som tiden går. Utfordringen er at man da ser bort i fra dagens situasjon hvor mye er forskjellig fra historien. Eksempelvis har rentene bunnet ut og er på vei opp igjen i USA og Norge etter å ha falt siden toppen på 70-tallet. Siden rentene har vært negativ i mange markeder, er det begrenset hvor mye lenger den kan falle.
I tillegg har rentekurven flatet ut, noe som betyr at det koster mye mindre å forsikre seg mot en eventuell oppgang.
Ikke minst, har norske låntakere verdsatt lavere rente ved å ta opp vesentlig mer lån. Det betyr at en renteoppgang smerter mer enn før. Det kan også være en medvirkende årsak til at renten ikke går like raskt opp som på tidlig 2000-tall. I tillegg tar gjenopphentingen lenger tid i Europa, og det er murring i vekstmarkedene. For meg ser det fortsatt ut som om risikoen synes asymmetrisk for boliglåntakere, det er begrenset hvor lavt renten kan gå, dermed blir status quo i bestefall. I verstefall kan renten stige markant og det kan bli ubehagelig. For de som er tyngst belånt er det viktigst å sikre en forutsigbar fremtid. For alle med romslig økonomi og lav gjeld er det ikke like viktig.
Et argument som kan være gyldig, er at man allerede nå låser inn 3 renteoppganger i stedet for å vente å se. Sentralbanken kan og bør ta hensyn til ny informasjon hver gang de bestemmer styringsrenten og renteøkningen kan ta lenger tid enn de kommuniserer. Men tre renteøkninger er ikke mange justeringer i løpet av 10 år. Ja, hele vesten kan bli som Japan, men bør man satse alt på det kortet?
Argumentene for rentebinding er relativt enkle. Man sikrer seg og får en stabil økonomisk ramme rundt en av de viktigste driverne til ens privatøkonomi. Om renten skulle gå til 4, 5 eller 6 % spiller ingen rolle for dem som har sikret seg. Hva som lønner seg vil tiden vise, men jeg vil ikke bli forundret om man tjener på å låse renten i ti år, selv nå på 3,25 %. Når det kommer til rentefond foretrekker jeg personlig kort rentebinding og har gjort det en stund.
:quality(80)/cloudfront-us-east-1.images.arcpublishing.com/morningstar/NYUEHSFI4BDCJPQZJ76HH4PKSM.jpg)
.jpg)
