Fristende, men vanskelig i praksis
Jeg har lagt merke til at det er visse diskusjoner om løpende 200 dagers gjennomsnitt bør brukes som indikasjon på kjøp eller salg av verdipapirer. Dette er en variant av momentumstrategien. Tanken bak er at dersom markedet går oppover holder man på posisjonen, men hvis indeks (eller fond eller hva det måtte være) faller under et 200 dagers glidende gjennomsnitt, så selges posisjonen.
Jeg tenkte at det kunne være interessant å se litt nærmere på denne strategien. Jeg benyttet Morningstar Global Markets indeks i NOK som basis, men det kunne vært hvilken som helst markedsverdivektet global indeks, de er alle relativt like.
For det første, så ser det attraktivt ut å følge denne enkle regelen, full eksponering i den oppadgående trenden, mens ingen ellers. Avkastning siden starten av 1999 er 8,08 % for momentumstrategien, mens kjøp og behold oppnådde 6,61 % p.a. Det er jo en solid meravkastning. Det er bare noen skjær i sjøen, for det første kan man få en global momentumstrategi som i samme periode hadde 10,92 % p.a. (men om momentum på momentum hadde vært enda bedre forteller historien ingenting om).
Dernest er dette før alle typer kostnader og friksjoner. I løpet av de 19,6 årene, ville man i gjennomsnitt ha gjort 8,8 transaksjoner per år. I de mest ekstreme tilfellene ville man gjennomført 26 transaksjoner i løpet av et kalenderår. Det er gunstig for meglerhuset (denne strategien er imidlertid vanskelig å gjennomføre med verdipapirfond, man må over på børsfond).
Dermed vil man laste opp med kostnader, både direkte i form av transaksjonskostnader, indirekte i form av tradingtap (eksekveringskostnader). Man handler når det stormer som verst, og kanskje er man sen på avtrekkeren og mister en dag, uke eller måned og det kan bety dårligere avkastning. Dernest så skal man ikke se bort i fra at man blir sliten og ikke klarer å holde seg til regelen.
Også er det utfordringen at den meste av meravkastningen skapes når man holder seg utenfor aksjemarkedet i år som inneholder skarpe nedturer, slik som i etterkant av dotcom og under finanskrisen i 2008. Det betyr også at dersom man bommer her, så vil meravkastningen forvitre.
Hvis det er så enkelt, hvorfor feiler de aller fleste?
Vi er rimelig sikre på at majoriteten av de som forsøker seg på markedstiming feiler. Morningstar har en omfattende global database over investeringsprodukter, og er det noe som er gjenganger, så er det at investorens avkastning er dårligere enn avkastningspotensialet i fondet sett på aggregert nivå. Vi klarer ikke å legge vår hjerne til hvile. Vi tror vi er smartere enn alle andre, og vi gambler, og vi taper. Desto større fall i kursene, desto større er investors tapte avkastning fordi vi fristes til å selge etter at kursene har falt. Morningstar har gjort slike studier årlig i USA i mer enn et tiår og har gjort en tilsvarende i Europa, retningen er alltid den samme.
Hva med profesjonelle forvaltere?
Utfordringen deres er at når størrelsen på fondet blir stort nok, så blir det vanskeligere å bevege seg uten å påvirke kursene. Forvalterne har riktignok flere knapper de kan trykke på, blant annet å bruke derivater for å nøytralisere aksjeeksponeringene, eller å lage ikke-lineær eksponering mot aksjer. En slik ikke-lineær eksponering koster, skal man sikre mot nedsiden må du betale en motpart for å ta på seg denne risikoen. I oppgangsperioder betyr dette mindreavkastning, alt annet likt.
I tillegg så er det slik at etterspørselen etter slike fond kommer etter et stort fall. La oss si at man starter prosessen med å danne et fond i 2009, slik at første hele år kommer i 2010. Hva ville avkastningen i denne strengt regelbaserte strategien vært? 10,98 % p.a., mens kjøp og hold ville gitt deg 15,17 %. Fondet ville sett ut som et taperfond og sannsynligvis blitt lagt ned før det kunne vist seg fra sin beste side.
Slike fond gjør ofte det de sier de skal, de beskytter deg på nedsiden. De får deg ut av aksjemarkedet når det stormer som verst, men det blir mange skivebom på veien. Disse skivebommene blir svært merkbare i lange oppgangsmarkeder og vil se ut som taperfond i lang tid. Bare se på min regelbaserte Excel-øvelse (som ingen mennesker klarer å følge slavisk), den gav 173 transaksjoner på 19,6 år. Med så mange transaksjoner er man dømt til å få mange bomskudd. I tillegg så har de ofte et problem med å komme tilbake i markedet tidsnok.
Legger vi til at investorene bruker disse fondene på en dårlig måte, de blir kjøpt etter fallet, også blir de solgt når oppgangsmarkedet er i sin sene fase, så mener jeg at det er bedre å velge en langt enklere strategi. Øk andelen rentefond til det nivået som gjør at du blir sittende gjennom nedturen, og aller helst rebalanser jevnlig. Sikkerhet koster i form av lavere avkastning, svært få klarer å gi høy avkastning og lav risiko. Aksepter det og gjør dine valg.
For å låne Rema 1000 sitt slagord, det enkle er ofte det beste.
