Toppen av næringskjeden
Det er velkjent at de rikeste amerikanerne har økt deres fortrinn i forhold til 99 % av resten av amerikanere. Tidligere denne våren rapporterte ‘Congressional Budget Office’ at de siste 35 årene (1979 – 2014) at topp 1 % har økt sin inflasjonsjusterte inntekt med 221 %, sammenlignet med 69 % for de neste 19 % rikeste, og 27 % for de gjenværende kvintilene.
Mindre kjent er det riktignok at aksjemarkedene har fulgt i samme spor, de 1 % største selskapene har løpt fra deres rivaler. Dette har riktignok ikke vært en 35 år lang trend. Gigantene er foran bare dersom vi måler siden finanskrisen i 2008, mens den største bulen skjedde de siste 5 årene. Det er uansett bemerkelsesverdig fordi de største av de største leder vanligvis ikke an i et bull-marked.
Morningstars amerikanske aksjedatabase inneholdt 6 706 selskaper i august 2013. Det største selskapet var da Apple med markedsverdi på 443 milliarder dollar. Det minste var Digital Asset Monetary Network verdsatt til 10 millioner dollar. Jeg splittet databasen i to deler, a) de 67 største (1 %) og b) resten av 6 639 selskapene (99 % i bunnen). Deretter så jeg hvordan deres avkastning har vært de påfølgende 5 årene.
Median-avkastningen til de største selskapene var 9,2 % per år (alle tall i USD), den beste var Amazon.com, med 42,5 % per år, med Facebook på andreplass. Av de 67 var det bare 4 selskaper som tapte penger, den med dårligst avkastning var General Electric som falt med 6,6 % per år. På femteplass fikk Schlumberger en liten oppgang som ikke var nok til å hamle opp med inflasjonen. Alle de andre 62 aksjene hadde positiv realavkastning, noe som gir en suksessrate på 90 %. Det å velge blant gigantene var enkelt, man kunne fint klart seg med dartpiler.
Det samme gjelder ikke med de minste selskapene. Av de 6442 selskapene som fortsatt var tilstede 5 år etter (noen falt ut grunnet fusjoner, delisting osv) hadde nesten halvparten negativ avkastning. Medianen var svake 1,2 %, noe som er mindre enn inflasjonen. Naturlig nok hadde gruppens vinnere høyere avkastning enn de største selskapene, inkludert Digital Asset Monetary Network som forvandlet sin 10 millioners markedsverdi til 430 millioner, men de sporadiske eksplosjonene ble overveldet av alle blindgjengerne.
FAAMG i forkledning?
Denne artikkelen kan høres ut som en annen versjon av FAAMG (modifisert versjon av FANG, bestående av Facebook, Apple, Amazon, Micrsoft og Google) der disse selskapene sies å ha drevet markedets vekst den siste tiden. Fjern disse selskapene og markedet ville ha trådd vannet, lyder argumentet.
Det er sant dersom man trekker det for langt. Men jeg forsøker å belyse tema på en annen måte. FAAMG adresserer adferden til markedsverdivektede indekser, slik som S&P 500. Slike indekser blir sterkt påvirket av adferden til de største selskapene. Det er ikke tilfellet her hvor vi tillegger selskapene lik vekt. Hvis FAAMG ikke eksisterte, ville fortsatt de største selskapene ha fått vesentlig høyere median avkastning enn det brede markedet, og med en større andel aksjer som oppnådde tosifret avkastning.
Dermed vil jeg hevde at suksessen til de største selskapene er bredere enn hva som har blitt portrettert hittil. FAAMG-diskusjonen impliserer at en håndfull selskaper har divergert fra resten, men listen er lenger enn det.
To nivåer
Hva FAAMG-debatten gjør riktig er forestillingen om et todelt aksjemarked.
Det vi har sett er at topp 1 % ikke hadde noen virkelige økonomiske tapere, ingen av dem har gått konkurs, eller var i nærheten av en trussel om en slik skjebne. Den største skuffelsen General Electric vokste sin inntekt i perioden mens den fortsatte å være lønnsom. Aksjen har skuffet, men med mer enn +10 milliarder dollar i fri kontantstrøm de siste 12 månedene lider ikke General Electric noen nød.
I relative termer var det to leire; vekst og verdi. For å generalisere, de dyreste aksjene blant 1 prosenten ble enda dyrere, mens de billige hang etter. De populære aksjene når vi gikk inn i perioden opprettholdt sin popularitet, mens de relativt utstøtte opprettholdt denne statusen.
Av de 12 med høyest pris/bok august 2013, hadde 9 tosifret avkastning (merk, kun to FAAMG aksjer blant de 12). I kontrast til dette, hadde bare 4 av de 12 billigste tosifret avkastning. Dette har vært en vanskelig periode for verdiforvaltere. Vanligvis er det slik at tilbakevending til gjennomsnittet skjer, slik at undervurderte selskaper kommer inn i varmen igjen, men det har så langt ikke vært tilfellet de siste 5 årene.
Bakenforliggende årsaker
Hvorfor er det slik? Det er et naturlig spørsmål man kan stille. Et potensielt svar er økonomisk. Kanskje forretningsresultatene til de dyreste selskapene var hyggelige overraskelser. Når denne undersøkelsen begynte, var det allerede innbakt høye forventninger til de dyreste selskapene. Det er derfor de hadde høyere pris/bok-tall. Dersom deres overlegenhet ble enda større enn forventet, da vil deres aksjer sannsynligvis gi meravkastning.
Den andre muligheten er sentiment. Det kan være at forretningenes resultater i de dyreste selskapene har så langt møtt forventningene, men at deres aksjekurser har steget fordi investorer har blitt enda mer optimistisk til deres fremtid. Med andre ord, i stedet for å belønne selskapene for hva de har oppnådd (den økonomiske forklaringen), har investorer i stedet bydd opp aksjene basert på hva de tror vil skje fremover.
Fredagens kronikk (publiseres først på Morningstar.com) vil diskutere hvilken av de to mulighetene som synes å være mest sannsynlig, og deretter hva dette svaret kan bety for avkastningen til de største selskapene fremover. Når vi ser bakover er svaret klart, akkurat som med individer, har topp 1 % av de amerikanske selskapene aldri hatt det bedre.
.jpg)
