Denne bloggen fra analytikeren er en del av dekningen fra Morningstar Investment Conference 2018.
Newcomb og Kahneman var skjønt enige om at kunnskap om adferdskjevheter, spesielt innen investering, kan brukes både til gode og dårlige formål. I verste fall kan disse adferdsskjevhetene bli brukt til å utnytte kundene. I beste fall kan de hjelpe kundene med å utvikle og implementere en finansiell plan og potensielt forbedre deres utfallsrom. I dette lyset spurte Newcomb om Kahneman hadde noen tips om hvordan adferdsforskningen kan bli brukt av finansielle rådgivere for å bedre kundens resultater.
Det første steget er å avgjøre hva som er i kundens beste interesse, deretter må rådgiveren finne en måte å skape en «angerfri» portefølje og plan, en som kunden kan holde seg til også når ting går galt. Dette reduserer sjansene til at kunden vil kapitulere på det verst tenkelige tidspunktet, og eventuelt også bytte rådgiver.
Kahneman forklarte praktisen han hadde utviklet med kollegaer for å bedre utfallsrommet for investorer. Først bør investoren forsøke å avgjøre kundens tapsaversjon for å lage en måling av potensiell anger.
«Vi må prøve å utfordre investorene ved å la dem se for seg ulike scenarioer. Deretter må man få dem til å identifisere når de sannsynligvis kommer til å trekke seg ut.» Det er noen ulikheter mellom investorer, men Kahneman har funnet ut at selv de ekstremt velstående har høy tapsaversjon.
Det neste Kahneman og Newcomb foreslo som en løsning var å dele porteføljen i to deler. En portefølje har kapitalen hvor kunden er villig til å ta risiko, og den andre er mye mer konservativt forvaltet og der har kunden kapitalen som de ønsker å opprettholde. Porteføljene forvaltes separat, og rapporteres separat.
Dette hjelper kundene fordi uavhengig av markedssituasjonen vil sannsynligvis en av porteføljene gjøre det bra. Finansielt sett, så har denne syntetiske inndelingen ingen funksjon, alt inngår i kundens totale velstand uansett, men ved å se på to ulike konti vil det hjelpe kundene med å forstå og tolerere risikofaktorene bedre.
Kahneman kom også inn på rollen en finansiell rådgiver har som terapeut. Aktivaallokering er på mange områder den enkleste delen. Det å hjelpe kundene sette fornuftige mål og holde seg til denne målsetningen er det vanskeligste. Det krever å ha dybdesamtaler med kunden som kan bli ganske personlige. Et av elementene er bredt rammeverk, der man tar et uttømmende utsyn på kundens nåværende og fremtidige ønskelige utfallsrom.
«Individuelle personer tenderer til å være veldig dårlige til å gjette hva aksjer vil gjøre. Det å vedkjenne dette er et svært sunt steg, men denne vedkjennelsen gir deg mye å gjøre. Du må finne ut hva kundens drømmer er, hva deres frykt er. Og når det skjer dårlige ting, må du være der for å hjelpe kundene med å holde på kursen», sa Kahneman.
Finansielle rådgivere burde være realistiske når de foreslår potensielle utfall ovenfor investorer. De må hjelpe kundene med å gjøre informerte valg. Ved å diskutere risikofaktorene på forhånd, hjelper du til med å forberede kundene på hva som kan skje.
Newcomb spurte også Kahneman hva han forsket på om dagen hvorpå han svarte: «Jeg har jobbet mye med systematiske feil som personer gjør. Men det er et annet område hvor viktige feil gjøres, og det er de usystematiske feilene. Vi kaller dette for støy (eng: noise)».
Han gav et eksempel med to ‘underwritere’ i et forsikringsselskap (de som priser hva det bør koste å ta på seg et forsikringsoppdrag) som prissatte samme prosjekt. Teoretisk bør de to komme til verdianslag med avvik innenfor 10 %, men i realiteten så er differansen mye større.
Det er mye mer støy enn folk vet, sa Kahneman. I noen av disse tilfellene kan kanskje algoritmene gjøre bedre enn mennesker, fordi de inneholder ikke støy (men kan fortsatt ha systematiske feilkilder).
«Jeg ønsker at folk blir oppmerksom på støyen uten å ofre oppmerksomhet mot adferdsskjevhetene», avsluttet Kahneman.
