Man kan si mye om den europeiske unionen, men de er i alle fall ikke redde for å røske opp billionmarkeder fra røttene og potte dem om.
MIFID II som ble innført 1.1.2018 var en slik ompotting av et stort antall blomster, og det er ikke sikkert alle blomstene overlever behandlingen. Eksempelvis rapporterte Financial Times at meglerinntektene (Banks and brokers suffer ‘dramatic’ fall in commissions, bak betalingsmur) i Europa har stupt med 30 % etter gjennomføringen av MIFID II. Obligasjonsmarkedet, som i Norge fungerer på samme sett som på 80-tallet med meglere som sitter på mye informasjon og makt, har blitt mye vanskeligere å navigere i for alle som handler i det. Årsaken spores tilbake til hvordan verdipapirene handles og reglene som omfatter hvordan ‘over disken’-handler nå skal gjennomføres i henhold til MIFID II.
Meglerhusene må splitte salg av analysetjenester og transaksjoner, noe som i utgangspunktet høres tilforlatelig ut. Men hvorfor skulle disse to tjenestene pakkes sammen? Sannsynligvis har dette medført overproduksjon av analysetjenester, samtidig så har dette bidratt til produksjon av analyser også for mindre selskaper. Når forvalterne må plukke opp regningen og dette vises på egen bunnlinje, så kutter dem i analysetjenestene som nå må kjøpes inn, og analyseprodusentene kutter i produksjonen. Hvor starter de med disse kuttene? Blant de minste selskapene. Derfor har det nå dukket opp et nytt marked for analysetjenester, blant SMB-bedriftene. Så får vi se om insentivene blir bedre når de børsnoterte selskapene bestiller rapportene heller enn meglerhusets meglere.
Distributører av fond har også en hel del å holde rede på, men selv om regelverket er vesentlig strammet inn og Finanstilsynet griper første mulighet til å gjøre produktintervensjon (og ikke uten grunn, disse produktene er laget for de som selger dem). I tillegg har vi fått en lang rekke regler om informasjon som distributørene må håndtere og de må sørge for at produktene som blir presentert egner seg for den spesifikke kunden.
Men på ett område skal det bli spennende å se resultatene av første tilsynsbesøk, og det er hvordan Finanstilsynet (og muligens andre finanstilsyn i Europa og Norden) definerer ‘verdiøkende’ tjenester. I utgangspunktet så har man ikke lov til å ta betalt av andre enn kunden (altså den som plasserer ett beløp i eksempelvis ett fond eller en aksje), det gjelder spesielt dersom man er ‘uavhengig rådgiver’, men også de som er tilknyttede må oppfylle gitte krav. Eksempelvis hva om man driver nettdistribusjon av fond hvor man har et fondsutvalg, viser informasjon om portefølje og avkastning i ulike former, samt muligheten til å samle sparingen på ett sted? Er dette en tjeneste som ‘tilfører’ verdi for kunden?
Kanskje hvis det var slik at det var en håndfull slike tjenester, mulig det var en viss merverdi i å kunne samle alt hos en leverandør. I etterkant av lanseringen av aksjesparekonto har det riktignok utviklet seg slik at de fleste har et bredt utvalg av fond, er det da en tjeneste som «tilfører kunden verdi»?
De fleste nettdistributører har selv definert at de «tilfører kunden verdi», men jeg er usikker av flere årsaker. For det første er det uklart hva som legges i begrepet, dernest kan andre myndigheter i Europa ha forskjellige oppfatninger og det er ikke åpenbart at Norge bør avvike fra resten av EU og spesielt ikke resten av Norden. Men jeg tror ikke jeg ville vært første distributøren på Finanstilsynets besøksliste i etterkant av innføringen av MIFID II.
Det er tross alt billigere å lære av andres feil, enn å lære av egne. Men det mest rettferdige var nok at Finanstilsynet i større grad klargjør i et eget rundskriv hva som ligger i defensjonen fordi p.t. har de fleste (alle?) den gamle modellen hvor distributøren får inntektene sine fra fondsleverandøren. Hvis Finanstilsynet syns det er greit, da er det forretninger som normalt.
