Dømt til å bli problemer
I 2017 var det to store sparesaker som Regjeringen Solberg ønsket å få gjennom og som de dyttet ut i markedet før valgkampen; aksjesparekonto og revidert individuell pensjonssparing. I tillegg kom det en massiv pakke fra Brussel som heter MIFID II som riktignok ble igangsatt arbeid på i Norge, men som ikke ble klart at skulle gjennomføres i norsk praksis før i 12. time. I utgangspunktet har man god tid til gjennomføring av nye produkter, om man mister starten så pleier det alltid å ta tid før produktet blir innarbeidet i folks sinn.
Med aksjesparekonto fikk man kommunisert et overgangsvindu på bare noen få måneder, hvor en stor del av sparemarkedet for fond kunne endres. Det er snakk om mange milliarder sparekroner. For banker og finansinstitusjoner måtte det være åpenbart at det å miste overgangsvinduet måtte bety at man også risikerte å miste kunder. Mange kunder. I tillegg vil man hjelpe investorer med å utnytte overgangsvinduet før det lukkes for alltid.
Først mye senere ble det klart at Regjeringen gav større pusterom med overgangsvindu ut 2018.
Den store utfordringen i aksjesparekonto-tilfellet var at det var mye nytt som aldri var blitt gjort før. Hvis du tidligere hadde investert direkte hos Odin og ønsket å ha fondene på samme oversikt som du hadde hos banken DNB, så var ikke dette rett frem. Det å bytte mellom leverandører gikk greit, men det krevde at du realiserte investeringen først (med realisasjon av gevinst/tap), fikk penger på bankkonto og deretter måtte du sette opp ny avtale med ny leverandør. Nå gjennom aksjesparekonto kan du gjøre dette flytte av sparemidlene direkte og de to leverandørene skal ordne dette på vegne av deg. Gjennom overgangsvinduet, ut 2018, får det heller ingen skattemessig konsekvens.
Det andre problemet var at det var veldig kort tidsrom mellom reglene ble foreslått, til reglene ble banket gjennom og ble gjeldende (i en noe endret form som ble dårlig kommunisert fra myndighetene, noe som skapte forvirring i starten).
Alt dette måtte ha skapt et massivt press hos systemleverandører og hos bransjen. Når startskuddet «endelig» gikk, så var de fleste klare og opprettelse av aksjesparekonto hos egen leverandør så ut til å gå rimelig smertefritt sett fra utsiden.
Flytting mellom aktørene
Vi fikk allerede i fjor de første indikasjonene på at ikke alt var klart, flyttingen mellom aktørene tok lang tid. Veldig lang tid. Se sak fra Finanstilsynet 1. november 2017. I tillegg så var overgangsvinduet så kort at man måtte håndtere et stort volum med konverteringer.
Men jeg tror de færreste utenforstående hadde sett for seg at denne prosessen kunne ta 8 måneder slik DN skriver og hvor sparepengene er i limbo i mange måneder. Det er uakseptabelt, men trøsten for være at bransjen jobber med å løse problemene og at dette forhåpentligvis blir mer smertefritt fremover.
Tidspresset ble nok for stort denne gangen, og det er nok ikke bare bransjen som bør få en pekefinger, men også de korte fristene som kom fra myndighetene og uklarheter rundt hvor lenge overgangsvinduet ville vare. Ja, dette var et ønsket produkt fra bransjen, men det betyr ikke at man klarer å snu seg rundt på femøringen og forvente at alt skal gå bra.
