Private aksjeselskaper er en viktig formue for mange, og sikkert for mange av Morningstars lesere. Enten man har arvet en bedrift fra sine foreldre, eller man har bygget opp en egen virksomhet fra bunnen av, så består vårt land av mange entreprenører som gjør at stort og smått går rundt. Som med alt er det innsatsen til de ansatte og eierne (noen ganger en og samme person) som driver virksomheten videre. De som er ledere, eiere og ansatte har innarbeidet uovertruffet kompetanse over egen virksomhet, og eierne/lederne vet også om eventuelt hvilke skjeletter som ligger begravet i skapet.
Det er disse du møter når du skal vurdere å investere i private selskaper, du møter noen med større kunnskap enn deg. Det er verdt å ta hensyn til.
Diskusjonen rundt PE som investeringsobjekt
Oljefondet vurderer å gå inn i private selskaper som aksjonær, og PE-markedet har blitt stadig viktigere. Derfor gikk også Morningstar tidlig inn i et selskap som forsøker å strukturere denne informasjonen, PitchBook, og senere kjøpte Morningstar opp hele selskapet.
Såkorn – den mest risikofylte formen for privat egenkapital
Innen såkorn-investeringer så går man inn så tidlig at det ikke finnes noe produkt enda, det meste er på idestadiet eller på prototypestadiet. Denne type selskap trenger penger for å realisere bedriften, det kan skje gjennom egenkapital, gjeld eller mest sannsynlig, en kombinasjon.
Det sier seg selv at slike selskaper er de mest risikofylte, mange av prosjektene vil havarere som følge av eksempelvis lav etterspørsel, konkurranse fra andre selskaper, at det er en dårlig ide eller at produktet ikke lot seg realisere. Skal man gå inn som gründer og investor i slike selskaper er det en stor fordel at man virkelig brenner for ideen og at man kan sette til side betydelige ressurser for å få det gjennomført. Man skal også være klar over at det er en stor fare for at pengene man legger inn aldri fås tilbake, men at i noen tilfeller kan man få en såkalt «enhjørning», det neste Facebook. Kanskje er man allerede såkorninvestor i sitt eget selskap?
Privat egenkapital
Ordinære private selskaper som allerede har en tilstedeværelse i markedene med sine produkter og tjenester. Dette kan være alt mellom himmel og jord, det kan være gigantiske multinasjonale selskaper, eller det kan være ‘Mors såpeprodukter laget på kjøkkenbenken ANS’.
Utfordringen for deg som investor
Det er normalt med private selskaper. Men når man går fra å være gründer til å bli investor bør man tenke seg om. For det første vil det helt sikkert være informasjonsasymmetri, det vil si at du, som investor, sannsynligvis vet mindre enn dine motparter. Det er med andre ord en risiko for å bli eller få følelse av at en er blitt lurt, ikke nødvendigvis av vond vilje fra motparten, men at du ikke klarer å få full oversikt eller forståelse av forretningskonseptet og bakenforliggende risikofaktorer. Denne asymmetrien trenger dessverre ikke å bli mindre ved at man legger til en part imellom, denne parten kan ha sine egne interesser å mele.
Det andre punktet er at man må sannsynligvis stille vesentlig kapital til rådighet, noe som gjør det vanskelig for normalt formuende å få tilstrekkelig risikospredning (diversifisering). Dette kan løses ved at investorene går sammen i ‘fond’, men erfaringen så langt er at disse fondene ofte er svært dyre og det er denne mellommannen som kan mistenkes å få en stor del av kaken i form av avgifter. Det er også større kostnader å drifte et slikt fond og alt blir svært uoversiktlig for deg som investor. Det er vanskelig å vite hva avkastningen har vært, og hva verdien er akkurat nå.
Det siste punktet som jeg vil trekke frem er at man gjerne blir låst, man kommer seg ikke enkelt ut av investeringen igjen. Dersom noen skulle være villig til å ta din andel, så kan det hende du må selge til betydelig rabatt i forhold til hva du mener det er verdt.
Ikke enklere for oljefondet
Oljefondet må gjennom de samme utfordringene, og selv om Yale har gjort det svært godt ved å investere i private selskaper, så er det bare Yale som har Yale sin portefølje. Mens du og jeg enkelt kan etterligne store deler av Oljefondets likvide portefølje ved å bruke to indeksfond, er det helt umulig å etterligne to ulike porteføljer med private selskaper. Det er svært vanskelig å få til at ulike porteføljer blir like fordi eierandelene ikke blir tilgjengelig på samme tidspunkt, eller fordi Yale fortsetter å holde på sin portefølje.
GIC (Singapores statlige fond) forvalter ca. 800 milliarder kroner og ansetter omtrent 1400 personer. NBIM forvalter 8500 milliarder kroner og har ca 600 ansatte. En av forskjellen mellom disse to er at førstnevnte er mye mer aktiv innenfor privat kapital og det er en vesentlig kostnadsdriver selv for relativt store fond. På årskonferansen til NBIM sa Leslie Teo (cheif economist hos GIC) til Yngve Slyngstad: «Vi har selskaper vi kan selge til dere», og salen brøt ut i latter.
Det er med selskaper som med bruktbiler, de bilene blir solgt fordi noen ikke vil ha dem lenger og det er vanskelig å skille gode fra dårlige bruktbiler før man har hatt første service.
