Bakgrunn
Frem til årsskiftet 2017/2018 har det vært vanlig for meglerhusene å pakke inn kostnadene for analysetjenester de får inn på huset gjennom kurtasjen for megling av aksjer. Kurtasjen oppgis i årsrapportene for fondene, men de kan ikke akkurat sies å være veldig tydelige. For det første kommer ikke disse tallene inn i ‘løpende kostnader’. Kurtasjen rapporteres for hvert fond og man må ofte inn i notene i regnskapet for å få det fulle bildet. I verste fall kan slike godt gjemte kostnader utnyttes, men forvalterne konkurrerer også på bakgrunn av nettoavkastning, slik at de har ikke et ønske om å gi vekk verdifulle basispunkter uten å få noe tilbake.
Nikolaj Holdt Mikkelsen fra vårt danske kontor undersøkte danske fonds kurtasjekostnader ved å manuelt gå gjennom årsrapportene for både 2009 og 2013, og fant at kurtasjen gikk ned ganske betraktelig i perioden, overordnet gikk kurtasjen fra 0,297 % i 2009 til 0,212 i 2013 (et fall på 29 %).
MIFID II – separasjon av megling og analyse
Fra nyttår 2018 (norske myndigheter er forsinket med gjennomføringen) må europeiske fond splitte opp kostnaden for analysetjenester og meglertjenester. Siden det ikke har vært et uavhengig marked for analysetjenester, har dette måtte oppstå. Det påfølgende spørsmålet er hvem skal dekke inn at en forvalter, eller forvaltningsselskap, må hente inn ekstern analyse for forvaltningen?
I Morningstar har holdningen vært at dette bør selskapene dekke. Allerede har det vært slik at de som er ansatt i et forvaltningsselskap og driver med analyse, dekkes av den årlige forvaltningsavgiften. Aktive fond tar en kostnad som er høyere enn indeksfond fordi de skal lete etter gode kjøpsmuligheter. I tillegg så er det merkelig at interne ressurser dekkes gjennom forvaltningskostnadene, mens de som utkontrakterer til eksterne kan ta ekstra betalt fra samme investorgruppe en gang til.
Ute i Europa har debatten gått siden sommeren 2017 om hvilke forvaltningsselskaper som ville sende regningen for eksterne analyser videre til investorer og hvilke som tar regningen selv. Verdipapirfondenes forening har gitt uttrykk for at verdipapirfondsloven må endres slik at deres medlemmer kan ta betalt for analysetjenester. Det vi ser er at mange av de største forvaltningsselskapene velger nettopp å ta analysekostnadene på egen kappe. Det bør gi bedre insentiver til å vurdere om man bør ha analysekapasiteten internt eller utkontraktere tjenesten.
Nordea er det første nordiske selskapet hvor man har klart sagt hva man tenker å gjøre og for meg virker det som Nordea har ambisjoner ute i Europa, og ute i Europa har de store sagt at de skal ta analysekostnadene på egen kappe, også i de markeder hvor man kan velte kostnaden over på kunden.
Hvor mye utgjør disse kostnadene?
I en survey som Ignites Europa publiserte, gjennomført av CFA Institute, varierte de estimerte kostnadene fra 5 basispunkter til 20, med et snitt på 10 basispunkter (0,1 %, 1 basispunkt er 1/100 av en prosent) for aktive aksjefond. I Europa er det omtrent 26 billioner kroner i aktive aksjefond, 10 basispunkter av dette er omtrent 26 milliarder kroner i analysekostnader årlig. For norske fond har vi omtrent 370 mrd. i aktive aksjefond, og 0,1% av dette er 370 millioner kroner i årlige kostnader. Rekkevidden er omtrent halvparten til det dobbelte av disse estimatene. Det er med andre ord et stort marked som endres og ved å få disse kostnadene i forvaltningsselskapenes kostnadsside vil de nok også se ekstra nøye på hvilke tilbud som er nyttige og hvilke man kan klare seg uten. Alternativt om man heller skal insourcing av analysetjenestene.
Merk, dersom din forvaltningsorganisasjon har bestemt seg for hvordan analyseskostnaden skal fordeles, send meg gjerne en beskjed.
