Utbytte er ikke så viktige som de kan gi inntrykk av. Det er sant at utbytte kan tvinge toppledelsen til kapitaldisiplin, og gjør det vanskeligere for dem å skusle bort aksjonærenes penger på kjæledyrsprosjekter med lavt avkastningspotensial. Det er også sant at aksjer med høyt utbytte over tid har gitt høyere avkastning enn de aksjene som har delt ut lavt eller intet utbytte, dette vises i første grafikken. Men det later til å være en tilfeldig samvariasjon mellom utbytte og avkastning.
Dette avkastningsmønsteret kan heller bli forklart med at utbytteaksjene har en tendens til å være lavere verdsatt og at de har lavere sensitivitet til forretningssyklusen enn mindre generøse utbytteaksjer. Disse karakteristika har historisk sett blitt assosiert med bedre avkastning uavhengig av utbyttepolitikken. Dermed forteller ikke utbytte den fulle historien, fokuserer du for mye på utbytte kan det gi deg problemer senere.
Grafikk nummer 2 viser resultater av en statistisk regresjonsanalyse som forsøker å forklare avkastningen til seks porteføljer av aksjer basert på utbytteandelen sammen med markedets risikopremie, størrelsesfaktoren, verdi og profitabilitetsfaktoren gitt ved French Data Library. Etter at man kontrollerer for disse faktorene, så gir ikke høyutbytteaksjene høyere avkastning enn lavutbytteporteføljene. Men de svingte mindre og hadde lavere sensitivitet til markedets risikopremie (markedsbeta). Denne inverse relasjonen mellom utbytteandel og markedssensitivitet oppstår sannsynligvis fordi markedet ofte straffer selskaper som kutter i utbyttet. Selskapene ønsker nok ikke å binde seg til masten til å betale ut høye utbytter med mindre toppledelsen følte seg trygg på at selskapet evner å betale ut utbytte gjennom hele markedssyklusen. Ledere i selskaper med mer stabile kontantstrømmer (og lavere markedsbeta) er sannsynligvis mer komfortable med å betale ut høyere utbytte. Selskaper som ikke betaler ut utbytte tenderer til å være yngre selskaper som har større svingninger i kontantstrømmen.
Denne positive relasjonen mellom høy utbytteandel og lav verdsettelse er ikke overraskende. Mekanisk sett vil det være naturlig å se at lav verdsettelse oversettes til høy andel utbytte per aksjekurs. Selskaper som betaler ut en høy andel av fortjeneste som utbytte tenderer til å investere mindre i selskapets vekstsutsikter. Lavere vekst vil, i gjennomsnitt, bety lavere verdsettelse.
Det kan være intuitivt å anta at aksjer som har høyt utbytte tenderer til å være mer lønnsomme enn de som har lavere utbytteandel. Det er bare sant inntil et visst punkt. Ikke-utbyttebetalende selskaper utviste lavere sensitivitet til lønnsomhetsfaktoren enn utbytteaksjene, de to porteføljene med høyest utbytteandel hadde mindre eksponering mot den faktoren enn de to laveste utbytteandel. Det er konsistent med øvrige porteføljer som har en verditilt, ettersom investorer typisk betaler mindre for mindre profitable selskaper. Investorer som utelukkende fokuserer på utbytte som andel av aksjekurs kan i ytterste konsekvens ofre profitabilitet og motta økt risiko.
Farene ved for stort fokus på utbytte
Historien gir mange eksempler hvor aksjer med høyt utbytte ble tvunget til å kutte i utbyttet midt i vanskelige fundamentale økonomiske forhold. For eksempel Bank of America under finanskrisen og ConocoPhillips i februar 2016 etter olje- og gassprisene falt drastisk. Selskapene med høyest utbetalingsandel av fortjenesten er de som blir de første til å kutte i utbyttet, fordi de har lavere buffer i tilfellene der inntektene og fortjenesten faller. I tillegg vil lav verdsettelse være en refleksjon av nettopp disse labre fundamentale forholdene.
Utbyttevekst
Indekser og fond som søker en diversifisert utbytteinntekt er essensielt sett en verdistrategi med en noe lavere enn gjennomsnittlig markedsrisiko. Utbyttevekststrategier, på den andre siden, er mer kvalitetsorienterte og defensive. De tenderer til å foretrekke selskaper som er høyprofitable med bærekraftige konkurransefortrinn. Konsistent utbyttevekst er vanligvis et godt tegn. Det foreslår at selskapene øker lønnsomheten, de tenderer til å være mer beskyttet fra forretningssyklusen generelt sett, og at toppledelsen har mer tiltro til deres selskapers prospekter og at de har aksjonærvennlig politikk. Men, på samme måte som utbytteandel, forteller ikke historisk utbyttevekst hele historien. Utbytteveksten er ikke bærekraftig hvis den vokser kraftigere enn (den kontantgenererende) fortjenesten og gir ikke en indikasjon på hvordan fortjenesten vil utvikle seg i fremtiden. Og selv om den gjorde det, så ville ikke utbytteveksten alene kunne bedre forståelse for aksjeutviklingen i fremtiden, fordi utbytteveksten er vanligvis allerede bakt inn i aksjekursen. Utbyttevekst kan være en fornuftig strategi, men den er ikke perfekt.
Se på mer enn utbytte
Utbytteinntekt og utbyttevekst-strategier har underliggende gode egenskaper, men utbytte alene driver ikke aksjekursene, og det å fokusere utelukkende på utbytte kan øke risikoen. For å holde risikoaspektet i sjakk, bør utbytteinvestorer sørge for å holde veldiversifiserte porteføljer og som har en eller annen form for søk etter selskaper med god profitabilitet og kvalitet. Tilsvarende kan utbyttevekstporteføljer være gode defensive strategier, men historisk utbyttevekst trenger ikke å være bærekraftige. Det beste er å se etter strategier som krever en historikk med konsistent utbyttevekst og med potensial til å vedvare denne veksten.
.jpg)
