MIFID, UCITS, PRIIPS
Lovgivningen innenfor verdipapirområdet i Norge blir mer eller mindre helt bestemt av Brussel. Det finnes stadig noen særnorske regler og fortolkninger, men Europa går mot fullharmonisering. Det er en grunn til at det er oppstyr i City (finansdistriktet i London) i forbindelse med Brexit (britenes utmeldelse av EU). Enten er man innenfor EUs indre marked, eller så er man utenfor. Er man utenfor, må man sette opp selskaper innenfor det indre markedet med lisenser og det som trengs for å kunne markedsføre og selge verdipapirfond til blant annet norske sparere.
Det finnes en lang rekke alfabetsupper over reguleringer som påvirker norske fondssparere. Et par av de viktigste er MIFID, som i Norge omtales som verdipapirhandelloven og UCITS, som i stor grad dekkes av verdipapirfondloven. 1.1.2018 trer en oppdatert variant av MIFID direktivet i kraft, og denne er svært omfattende. NOU 2017:1 (Norges Offentlige Utredninger) som omhandler MIFID II ble publisert 20.1.2017, og den er på 440 sider med omslag. Compliance-spesialistene sitter i det minste trygt, hvis de da ikke blir utbrente.
Hensikten med MIFID er å sørge for trygghet for sparere, men også sørge for velfungerende markeder. For eksempel så vil MIFID II gjøre at man må skille analysevirksomhet fra utførelseskostnader. Typisk har fond betalt for analyser ved å gjennomføre handler hos meglerhus. Nå må analysene betales separat og da oppstår det flere modeller for dette.
Det andre, og noe som påvirker deg og meg i større grad direkte, er hvordan rådgiverne kan ta seg betalt. NOU 2017:1 (og nei, jeg har ikke lest hele, men Ctrl + F gjør at man kan søke i PDF’er) foreslår at man skal legge seg på EUs minstekrav (under dissens fra gruppens medlemmer), hvor uavhengige rådgivere forbys å motta vesentlige ytelser fra produsent/forvaltningsselskap, mens tilknyttede rådgivere (altså en bankrådgiver som selger egne fond) fortsatt kan motta ytelser (kickbacks) fra forvaltningsselskapet. I noen markeder er dette helt forbudt allerede, slik som i Nederland og Storbritannia (disse landene har riktignok gjennomført forbudene forskjellig).
Si hei til en ny klasse
Siden uavhengige rådgivere ikke kan motta ytelser eller kickbacks, så vil man nødvendigvis måtte redusere forvaltningsavgiften slik at rådgiverne kan ta seg betalt (samlede kostnader kan riktignok øke faktisk, dette blir opp til investor å følge med på). I Storbritannia kaller man klassene for «rene» klasser, altså rene uten innebygget andel til rådgiverne. Rådgiverne må da istedenfor ta seg betalt direkte fra investorene. Prinsippet om å ta betalt for den verdien rådgivere kan gi deg trenger nødvendigvis ikke være ny, det finnes allerede rådgivere i dag i Norge som sender kick-backs tilbake til investorer og tar betalt direkte (som er en annen modell, rådgiveren mottar kickbacks men sender disse videre, men det synes å være en tungvint omvei).
I prinsippet er det mye bedre at investorer betaler for rådgivning uavhengig av hvilke fond som foreslås. Det gir bedre insentiver, ved at rådgiveren bare har en herre og (eller) frue som står med havresekken. Dersom rådgiveren får betalt fra forvalterne, så kan det være at én forvalter byr høyere andel av forvaltningskostnadene enn en annen. Det gir økonomisk insentiv til å velge forvalter A over forvalter B, eller aktiv forvaltning i stedet for indeksfond.
Utfordringen er at vi investorer ikke er vant til å betale for rådgivning. En annen ulempe har vært i Nederland og Storbritannia at terskelen for å få økonomisk rådgivning øker. Årsaken er at rådgiverne setter minstehonorar for at det skal være verdt deres innsats, disse blir for høye for småsparere. Ergo blir en relativt stor andel av sparemarkedet rådgiverløst.
Uansett, NOU 2017:1 legger til grunn at vi skal ha to klasser rådgivere, uavhengige og tilknyttede. Det betyr at fondene potensielt sett skal tjene to ulike honorarmodeller og dermed potensielt må ha to forskjellige klasser for de to modellene. Det vi så i Nederland, men spesielt i Storbritannia var at alle fondene fikk plutselig dobbelt opp med klasser. I Storbritannia fikk man endog «clean» og «super clean» klasser, så i stedet for én klasse for personkunder, fikk man tre.
Siden begrepet fondsklasser er relativt nytt i Norge, så la meg bare kort forklare. Før kunne man i Norge bare ha ett fond, en type investor. Men så fikk man harmonisert regelverket slik at et fond, med en portefølje, segmenteres med blant annet ulike kostnader. I det store utland kan også fondene ha valutasikrede klasser, og dermed kan en klasse havne i en annen Morningstar Kategori enn en annen klasse. Men altså, prinsippet er slik at hver underdel av samme fond skal ha samme kategori, samme risikoprofil etc.
De rådgiverne som ønsker å være uavhengige vil også få strenge krav. Disse rådgiverne må gjennom sitt univers av investeringsprodukter kunne tilby et representativt utvalg. Det betyr at dagens uavhengige rådgivere eller Private Banking (avdelinger i bankene som retter seg mer mot formuende privatpersoner) må utøke sitt univers av aktuelle investeringsprodukter. De kan velge å anbefale «egne produkter» (eksempelvis Private Banking i DNB anbefaler egne DNB produkter), men det vil fremover bli et strengere krav til at disse og alle valgte investeringsprodukter er i investors beste interesse. Det vil komme regulatoriske krav til hva man kan ta betalt for, hvilken informasjon man har krav på (blant annet større transparens rundt kostnader) også videre. Dette vil ha en kostnad, som kanskje blir lagt over på investorer til syvende og sist. For Morningstar betyr det også at vi sannsynligvis må hente inn mer informasjon fra fondsselskapene som per i dag ikke finnes da regelverket ikke er klart enda. Morningstar tror på transparens og åpenhet, og vil naturlig nok også søke å hjelpe investorer med fremtidig datapunkter som kan hjelpe til med å ta bedre investeringsvalg. Klokken begynner riktignok å tikke, januar 2018 trer det nye regelverket i kraft.
