Det sier seg vel selv at målorientert sparing var en av disse, også fordi Morningstar har gjennomført studier av nettopp dette i USA. Konseptene ble presentert av Nobelprisvinner i økonomi, professor Robert C. Merton.
Poenget til Merton, og vår egen David Blanchett, er at sparingen må tilpasses målet, og dersom man finner spareformer som korrelerer (svinger i takt med) med målsetningen så kan verdien av denne spareformen være såpass høy at man kan akseptere lavere avkastning. Merton gav eksemplet hvor man har en portefølje som ikke kan gå under en viss verdi, samt at man har et mål. Han mente at verdien av sparingen da blir høyere om man kjøper forsikring for nedsiden og samtidig solgte oppsiden over sparemålet (selger forsikring). Ergo har man en sparestrategi som har opsjonsegenskaper.
Poenget hans var også at hvis man når et mål tidlig, la oss si at man trenger 1 million kroner om 10 år, og om 9 år når man målet sitt. Da bør man selge seg ned og plassere i noe som her helt uten risiko, fordi det kan være betydelig risiko for å komme til kort hvis man plutselig får et fall i verdien av investeringene rett før man trenger dem.
Som så ofte, så er eksemplene gitt innenfor finans stiliserte og forenklede. Hvis man sparer til pensjon, så trenger man ikke pengene når man fyller 67 år, men i perioden mellom 67 og 87 år. Beløpet man trenger er usikkert, og det er usikkert om man må gå av med pensjon når man er 62 eller 72 år.
Det betyr ikke at målorientert sparing ikke lar seg gjøre, men for privatpersoner, så må man gjøre forenklinger. En annen utfordring med målbasert sparing, spesielt om man får hjelp til å sette den sammen, er at det blir vanskelig å måle om man får godt håndverk, spesielt hvis man bruker aktiv forvaltning, fordi det kan tenkes at det er klokt å investere i noe med lavere avkastning og høyere kostnader fordi dette passer best i forhold til målet. Men det kan være at man får en nagende følelse av at man blir lurt og det kan, med skreddersøm, bli vanskelig å finne ut om fremgangsmåten er god eller ikke fordi man måler i forhold til måloppnåelse.
Risikofritt alternativ
Prof. Robert Merton tok også opp et annet svært interessant tema, nemlig en diskusjon om hvordan man skulle definere det risikofrie alternativet. Han sammenlignet investering i korte amerikanske statssertifikater mot annuitetsutbetaling (noe som ikke er vanlig her, men det er altså en forsikring hvor man får fast utbetaling årlig resten av livet). Poenget er at annuitet er ganske utskjelt i USA, men den gir deg en garantert utbetaling.
Hvis man tar utgangspunkt i utbetalingen fra banklignende sparing, så var renten for korte statsveksler over 5 % før finanskrisen, og hvis man antar 5 % rente ville man for få år siden mottatt 50 000 kroner (før skatt). I dagens marked ville man med samme beløp mottatt bare en femtedel (10 000kr). Merton argumenterte at sikkerhet i form av verdien på porteføljen, betyr usikkerhet i form av hva man får utbetalt.
Dette er gode poenger, spesielt for oss nordmenn som har svært mye penger i en bankkonto. Samtidig er vi avhengige av at finansbransjen lager produkter som passer til oss, samt at det finnes tilstrekkelig etterspørsel. Det er ikke enkelt å få avkastningen og svingninger til å passe med vårt sparemål. La oss si det er pensjonisttilværelsen, risikoen er at inflasjonen spiser opp pengene, men det finnes få gode inflasjonsbeskyttede produkter i Norge (det finnes dog i USA og Sverige). Derimot kan aksjer være et av alternativene til det. Det er heller ikke enkelt for private å benytte opsjonsstrategier. Men det man kan gjøre er å sette sammen en godt diversifisert portefølje som passer til investeringshorisont, samtidig som man lener et øye til hva man sparer til slik at dersom det er mulig å investere i noe som har tilsvarende avkastningsmønster.
