Rentene i den vestlige verden er rekordlave og de blir stadig lavere. Og i en slik situasjon skulle man kanskje anta at lange statsobligasjoner ikke er spesielt attraktivt. I Storbritannia fikk vi som kjent ‘Brexit’ – britenes utmeldelse fra EU - og dette har satt sine spor i rentemarkedene. Britiske gilts (ord av britisk opprinnelse, omhandler som regel britiske statsobligasjoner, men kan også være andre fra det forhenværende britiske imperiet (India og Sør-Afrika)) med lang løpetid føk i været ettersom renten på disse obligasjonene falt.
Det britiske pundet har samtidig svekket seg tidvis kraftig, slik at avkastning på 25 % hittil i år er selvfølgelig målt i britisk pund (målt månedsslutt juli 2016). Mitt eksempelfond er et Vanguard statsobligasjonsfond som er ment til å ha lange britiske obligasjoner. Vektet løpetid på obligasjonene er omtrent 30 år (durasjonen er rundt 19 år).
Durasjon måler hvor sensitiv en obligasjon og obligasjonsportefølje er til renteendringer. For eksempel har rente-til-forfall (ofte også kalt effektiv rente, eller yield to maturity på engelsk) for fondet falt fra 2,57 % til 1,62 % på få måneder (durasjonen har gått opp fra 18 til 19,5 år.
Obligasjoner har to hovedkomponenter til avkastning
Den første (og viktigste) er løpende avkastning, nemlig renten. Den andre hovedkomponenten er verdiendring på obligasjonen. Begge delene (løpende avkastning og verdiendring) vil påvirkes av endrede forventninger til rentenivå og endret kredittvurdering. Eiere av Gilts vil nå ha forskuttert avkastningen og har fremover et forventet rentenivå på 1,6 % p.a. frem til 2045.
Lange statsobligasjoner var kanskje ikke det mest populære når vi kom inn til 2016, men også i Norge har lange obligasjoner gjort det relativt godt (men på langt nær så spektakulært som Vanguard-fondet ovenfor). DNB Lang Obligasjon steg 4,15 % de første 7 månedene og hadde durasjon på 4,4 år ved nyttår 2015. Fondets effektive rente har gått fra 2,31 % ved nyttår til 1,76 % ved slutten av juni.
Inflasjon, sparing og knipe
Samtidig har inflasjonen i Norge tiltatt, noe som gjør at investorer kommer i en lei klemme. Avkastningen på sikre sparemidler går stadig nedover, i DNB får man 0,55 % - 1,2 % rente avhengig av hvilken sparekonto man velger. I Skandiabanken, hvor det er enklere å få oversikt, er renten på sparekonto 0,75 %. Dermed er det svært sannsynlig at man ikke bare har realinntektsnedgang, men også at sparepengene på bok forvitrer.
For unge investorer kan dette bety at man bør forbruke så mye som mulig med en gang, fordi det kan koste mye å spare, samtidig har de ikke alltid så stort rom til å forbruke mer. For de som ikke har noe valg, fremtidige pensjonister, så kan det paradoksalt bli behov for å spare mer for å nå målene. Nå, som man også står ovenfor en pensjonistboom (også kalt eldrebølgen), så kan dagens rentemiljø føre til behov for ekstra sparing.
Lange obligasjonsfond en risiko
Selv om man kjøper verdens sikreste statsobligasjon, så fortsetter jeg å synes lange obligasjonsfond bærer en høy risiko. Det kan godt være at DNB Lang Obligasjon og tilsvarende fond går fra effektiv rente 1,76 % til 0 % og at man da får en høy kursgevinst, men det er også verdt å merke seg at hvis fondet kan gå +4,2 % på 7 måneder, så finnes det et ris bak speilet i tillegg til lav løpende avkastning, renten kan på et tidspunkt reverseres og at man ikke får verdiøkning på obligasjonene, men heller verdifall. I Norge er «Lange obligasjoner» ikke så veldig lange, så her kan det bli kjedelig avkastning, men sannsynligvis ikke fullstendig krise. Men hvis du beveger deg utenfor Norge i for eksempel børsfond, så bør høy avkastning i rentefond være et varsko, og ikke nødvendigvis et kjøpssignal.
Sparing i en verden der ingenting er billig
Lave renter presser verdsettelsen av mange aktiva. For eksempel har eiendomsprisene skutt i været i Norge. Det må følgelig forventes at avkastningen fremover på «lang sikt» bli lavere. De samme må kunne sies om rentefond også, samt at aksjefond også bør forventes å gi moderat avkastning (dog høyere enn rentefond). For rentefond kan man benytte effektiv rente som en tilnærming til forventet avkastning, vær dog litt forsiktig med fond som har høy kredittrisiko, da det bør tas hensyn til at noen selskaper kan få betalingsproblemer.
Hvis vi ser på for eksempel DNB Global Indeks, så har du per midten av 2016 en P/E på 17,9 (17,2 hvis man bruker fremadskuende). Hvis man snur ligningen får du fortjeneste som andel av aksjekurs, noe som er 5,6 % for dette fondet. Tilsvarende for fri kontantstrøm er 4,14 %. Utbytteandel ligger omtrent på 2,87 %. Det man ikke tar med her er forventet vekst i fortjeneste (og utbytte). Man ser kun på status per i dag, men legger man til et en til to prosent vekst, så havner man på forventet avkastning 4-7 % for aksjer overordnet sett per år.
Selv om forventningene er slik, så vil det alltid dukke opp overraskelser. Jeg vil kalle avkastningen på lange obligasjoner i år for en overraskelse. Forhåpentligvis er det noen positive overraskelser fremover også, men det finnes det ingen garanti for. Og det vil alltid komme uventede hendelser, derfor bygger vi solide og diversifiserte porteføljer som tåler tidens tann. I tillegg bør man nok ta en ekstra titt på kostnadene. I et marked hvor man bør gå inn med forventet lav avkastning, så blir kostnadene en ekstra tung byrde å bære. I tillegg blir det vanskeligere å la tiden og rentes rente ta de tyngste lastene, man må dessverre anta at en stor del av porteføljeverdien må komme fra innskudd. Det som er sikkert, skal man bruke penger i fremtiden som er akkumulert i dag kommer man ikke utenom å investere og spare.
:quality(80)/cloudfront-us-east-1.images.arcpublishing.com/morningstar/NYUEHSFI4BDCJPQZJ76HH4PKSM.jpg)
.jpg)
