Aksjer, obligasjoner, eiertid og risiko

Hva er egentlig risiko?

Jeg har skrevet noe om hvorfor risikobegrepet er ullent tidligere, men om ikke det er nok så krangler også finansforskerne om det finnes tidsdiversifisering. Altså om risikoen ved aksjesparing synker med økt sparelengde. De fleste kjenner til at aksjefond anbefales som oftest kun når sparehorisonten er lengre enn 5 år. Noen mener derimot at enten aksjerisikoen er konstant, eller at den til og med kan øke med sparehorisont. Her hjemme ønsket Øystein Stray Spetalen 80 % renteandel i oljefondet, og begrunnet det ut i fra risikoperspektiv. (DN 20.1.2009) 

I USA har Morningstars Vice President of Research, John Rekenthaler, kjørt en artikkelserie som tar for seg dette temaet i dybden. Hvis ønskelig kan man lese «Why not 100% Equities?»  “The argument of time diversification” og “Stocks, Bonds, and Long-Term Risk” 

Underdekningsrisiko

Et annet mål på risiko er “shortfall risk” eller underdekningsrisiko.  Underdekningsrisiko kan være at man ikke klarer å få spart opp nok til for eksempel pensjonen, men det kan også defineres som avkastning under inflasjon etter skatt eller andre peronlige definisjoner.

En bidragsyter til artikkelseriene på Morningstar.com, professor Javier Estrada fra IESE Business School, har skrevet fire forskningsartikler om temaet. Han mener at vi undervurderer den langsiktige risikoen i obligasjoner og bankinnskudd og overvurderer risikoen i aksjer. For eksempel har denne forskningsartikkelen oversikt over historisk avkastning i mange markeder. Noen av tabellene er litt tungvinte å lese, så derfor gjengir jeg noen tall herifra som er relevante for norske investorer. 

Tallene er ikke spesielt hyggelige for Norges del, men husk at dette er verste historiske perioder siden 1900, og det var vanskelig i Norge på 70-tallet med høy og økende rente og inflasjon på 60-, 70- og 80-tallet. I denne perioden var det svært vanskelig for investorer å få avkastning over inflasjonen, man fikk høy avkastning, men inflasjonen spiste opp alt og mer til.

Krig, inflasjon og nasjonalisering

De verste obligasjonsutfallene finner man i 1918 (-48 %), i starten på Andre Verdenskrig og nevnte periode på 60- til 80-tallet. De verste fiendene til enhver sparer er med andre ord krig, spesielt dem man taper (tyske obligasjoner falt 91 % etter Andre Verdenskrig), inflasjon og, hvis man ser ute i verden, nasjonalisering (blant annet russiske og kinesiske aktiva gikk i null første halvdel av det 19. århundret). Med unntak av nasjonalisering der alle aktiva fikk samme verdi (0), så har aksjer klart seg bedre i perioder med ekstremt stress. Selskapene selger varer i reelle termer, og kan være bedre beskyttet mot inflasjon enn obligasjoner. I perioder med krig så kan også et lands obligasjoner bli satt under sterkt press, og aksjene også, men samtidig trenger man at bedriftene i størst mulig grad opprettholder aktiviteten også under slike forhold. 

Høyere sannsynliget for godt utfall for aksjer på lengre horisont

Når man løfter blikket så ser man at aksjene har høyere sannsynlighet for å gi avkastning over inflasjonen. Allerede ved 5 års historikk, både ved å se på medianen og ved verste utfall historisk, ser man at aksjer begynner å bli et relativt sett tryggere valg enn obligasjoner. Javier Estrada sammenligner det med en eier av et kasino. På dårlige dager vil et kasino være et pengesluk, men på sikt er oddsen alltid på kasinoeierens side. Det samme kan sies om aksjeinvestorer, man må kunne stå gjennom flere år med dårlige resultater. Dessverre, så er det risikoaktiva man snakker om her og alle former for investering utsetter investorer for kjent og ukjent risiko. For bankinnskudd vil det være en risiko for at man vil komme til kort når det gjelder å demre opp for inflasjon. I tillegg bør man ta forhåndsregler, blant annet ved å spre risikoen internasjonalt og på flere aktiva. Diversifisering gjør at man tar på seg flere former for risiko, og når noe går opp, så kan det hende andre deler av porteføljen går ned. Neste periode motsatt. Hvis man får verstefallet ovenfor så har man på 30 år fortsatt ingen steder å gjemme seg, men har man en balansert og veldiversifisert portefølje så har man i alle fall gjort det man kan for å komme ut på topp.

Opptil enhver å avgjøre, men trygt kan bli utrygt for kjøpekraften

I graf-form, se nedenfor, så er det derimot veldig fristende å gå fullt inn i aksjer, men ingen vet hva fremtiden vil bringe. Det hjelper lite om kasinoet vil være lønnsomt fremover, dersom det går konkurs første år fordi det kom et svært usannsynlig utfall og noen tok førstepremien. Norske aksjer og renter er ikke en outsider, de fleste av verdensmarkedene har tilsvarende oppførsel. 

Vær oppmerksom på at skalaen på venstre side er logaritmisk (øker med 10X for hver strek). Som du ser så har det ikke vært like enkelt i alle perioder. For eksempel investering på toppen i slutten av 1910, ville gitt svært mange dårlige år i aksjemarkedet. Til syvende og sist er det du, som investor, som må ta beslutningen om hva du tror fremover. Det som er ganske sikkert er at så lenge innskuddsrenten er så lav som den er nå, vil man miste kjøpekraft selv med relativt lav inflasjon, men man slipper store svingninger i verdiutviklingen på kort sikt. 

Artikkelen er tidligere blitt publisert på Morningstar.no.