Skagen har selv satt forventningene
Før finanskrisen slo Skagen sine respektive indekser år inn og år ut. Kristoffer Stensrud har, med rette, fått stjernestatus ettersom han har slått sin referanseindeks hvert kalenderår siden Skagens første fond (Skagen Vekst) ble startet i 1993 til og med 2011 (3 perioder har delvise tall, starten på Skagen Vekst, når han gikk over til Skagen Global og når han gikk over til Skagen Kon-Tiki). I perioden etter har det blitt mye mer ruglete, med 3 av 4 år bak indeks (Skagen ville sikkert helst at jeg sa 3 av 22 år bak indeks).
Stensrud er en av svært få investorer som kan skilte med denne typen avkastning, og ikke bare ‘batting average’ som amerikanerne kaller det (andel perioder bedre enn indeks), men også størrelsen på meravkastningen siden oppstart av fondene. For eksempel har Skagen Kon-Tiki oppnådd 14,28 % årlig avkastning i perioden slutten av april 2002 til slutten januar 2016. Det neste personkundefondet på listen oppnådde 1,3 prosentpoeng per år lavere avkastning i samme perioden, mens Aberdeen GEM A2 oppnådde 11,88 % i denne perioden. Gjennomsnittet i kategorien var på 7,19 %, mens MSCI EM NR oppnådde 8,42 %. På grunn av rentes rente, har 100 kroner vokst til nesten 600, mens verdien ville økt til 300 dersom man hadde fått indeksens avkastning (periode 5.4.2002 – 21.2.2016).
Tilsvarende var det også for Skagen Global, plettfri vandel og svært høy avkastning frem til finanskrisen i 2008, der 2008 ble det første året hvor fondet gav mindreavkastning i forhold til MSCI ACWI (fondets nye indeks, før hadde fondet MSCI World NR, men jeg har benyttet den nye indeksen i hele perioden). Fra og med 2008 har fondet hatt fire kalenderår over indeks og fire under. For hvilken som helst forvalter kunne dette vært en grei «batting average», men for Skagens investorer er det nok ikke det man er vant til.
Norske privatkunder har tatt ut inntil 1,6 milliard fra Skagen hvert år siden 2010 (kilde:VFF.no). Gode aksjemarkeder har ført til at forvaltningskapitalen per slutten av 2009 ikke er langt i fra desember 2015 (25,7 mrd. versus 24,7 mrd.) på tross av at privatkunder tok ut tilsammen 7,9 milliarder i perioden.
Det skal riktignok sies at (de utenlandske) institusjonskundene til Skagen har vært enda mer utålmodige, og det forsvant veldig mye penger ut av fondet etter at Harald Espedal og Kristian Falnes forlot Skagen.
Kilde: Morningstar Direct Asset Flows
Syklisk motvind og turbulens i selskapet
En av Skagens (og alle andre verdiforvalteres) utfordring er at etter finanskrisen har verdiforvaltning vært upopulært. I tillegg er ikke vekstmarkeder det mest ettertraktede akkurat nå i en periode hvor råvareprisene faller (har falt) og Kina blir forbundet med risiko.
Men et like stort problem for Skagen har vært at det har vært turbulens blant forvalterne, og diskusjon rundt eierskapet. Det er ikke første gang forvaltere har forsvunnet, men uttakene ble store (grafen over viser tall i milliarder euro) denne gangen, men ser ut til å normalisere seg.
Det er forståelig at endringer skaper uro blant investorer. Endringer som plutselig bytte av forvalter, strategi eller andre typer endringer, gjør at fokuset kan dras vekk fra forvaltningen og kan gjøre at et fond ikke lenger passer i porteføljen. Men gitt at det ikke er noen endringer og en forvalter har dårlig avkastning, så bør man forsøke å finne ut hvorfor avkastningen er dårlig. Som privatperson kan det kanskje være vanskelig, og forvalteren selv ønsker gjerne et bestemt fokus, men hvis mange tilsvarende forvaltere også gjør det dårlig, så kan det være et argument for å holde på nåværende forvalter. Man skal ikke gifte seg med forvalteren, men man bør ha et langsiktig engasjement. Utfordringen for investorer er at hvis de forlater forvalteren i ‘dårlige tider’, så er det stor fare for å selge på ugunstig tidspunkt. Dessverre så kan disse syklusene vare ganske lenge, og det er få som vet nøyaktig hvor lenge. Derfor bør alltid en portefølje settes opp slik at den har en fornuftig sammensetning av fond, og at man er bevisst på veddemålene man tar. Det man ikke bør gjøre er å kjøpe og selge på bakgrunn av historisk avkastning, da havner man på etterkant. Hvis man tror på et paradigmeskifte gjør at verdiforvaltning ikke vil være gunstig fremover, så bør man selvfølgelig justere seg etter det. Igjen, må man ha et bevisst forhold til de veddemål man tar.
