Bakgrunn
Finanstilsynet gikk til aksjon mot DNBs kapitalforvaltningsenhet og påla retting av DNB Norge, noe som (kanskje) medførte at DNB endret hovedforvalter, og helt sikkert bidro til at DNB senket kostnadene og økte den aktive andelen. Aktiv andel er et statisk måltall på hvor stort avvik fondets aksjeinvesteringer er i forhold til indeks. Det som er klart er at den aktive andelen i fondet har vært svært lav i en årrekke og at tracking error også har vært lav. Og dermed ble fondet merket og omtalt som et «skapindeksfond».
Alle de negative aspektene ved dette er ganske grundig belyst i andre media, så jeg finner ikke noen grunn til å ta for meg dette. Men jeg tenkte det kunne være interessant å se på argumenter som kan gjøre at søksmålet kanskje ikke vinner frem.
Har investorer lidd 750 millioner i tap?
Alle fond som tar aktive veddemål kan enten tape eller vinne disse. Det som er klart er at DNB Norge har hatt en tøff periode de siste 5 årene (per 31.12.2015), med en årlig mindreavkastning i størrelsesordenen 2,6 % p.a. Men det at tapet er større enn den årlige kostnaden (1,8 %) tilsier at de faktisk har gjort et forsøk, men så feilet. Bedre blir det om man ser på de siste 10 eller 15 årene per 31.12.2015. Da har fondet en mindreavkastning på ca. 30 basispunkter (0,3 prosentpoeng) p.a.
Hvilken avkastning en investor sitter igjen med etter kostnader avhenger av start og sluttdato investoren kommer inn på.
Det er investorer i DNB Norge som har tjent mer penger på dette fondet enn om de hadde investert i et indeksfond, mens andre ville ha tapt. Nedenfor ser du en graf med rullende mer/mindreavkastning, hvor hvert punkt tilsvarer en tiårsperiode.
Indeksen ovenfor er foruten kostnader og andre friksjoner. Både aktive og passive fond utsettes for friksjoner når de handler (f.eks. ved at en handel påvirker kursen noe), og kostnader. Så hva koster et indeksfond i dag? Det er faktisk overraskende stor spredning i Europa.
Nedenfor ser du en graf som er rangert fra høy til lav løpende kostnad blant 2200 aksjeindeksfond som har dette tallet i Europa (eksklusiv sektorindeksfond, gearede produkter, derivatbaserte fond, inklusiv ETf’er).
Jeg måtte faktisk kappe toppen av grafen for å vise den viktigste delen av den (ikke kjøp dyre indeksfond!). Majoriten av indeksfondene koster nå mellom 0 og 0,5 % per år (her er også institusjonsfondene med, noe som private ikke vanligvis har tilgang til), medianen er 0,35 %, mens gjennomsnittet er 0,47 %. Ergo, hvis man skulle brukt mediankostnadsnivået i Europa, så ville man siste ti år kommet omtrent likt med indeks i forhold til DNB Norge siste tiårsperiode som slutter ved 31.12.2015. Tilsvarende kostnadsnivå i norske aksjer er en median på 0,2 % og rent gjennomsnitt på 0,29. Tallene ovenfor inkluderer institusjonsfond, noe som vil være med på å vri kostnadsnivået nedover. Ved 20 basispoeng, vil man havne ca 11 basispunkter p.a. bak vårt teoretiske indeksfond ved å plassere i DNB Norge per 31.12.2015, men det er såpass tett inntil at det er innenfor et normalområde for kostnadspenn for indeksfond. Altså har fondet tatt inn mesteparten av kostnadene over en lang periode.
Jeg vil si at investoren ikke har tapt stort ved å eie DNB Norge i forhold til et indeksfond siste 10 år per 31.12.2015, mens siste 3 og 5 år har investorene tapt på grunn av aktiv forvaltning og selvfølgelig høye kostnader.
Lave kostnader alltid fordel for investorer
Lave kostnader er alltid en fordel for investorer, la det ikke være noen tvil. Men investorer har også et selvstendig ansvar for å følge opp sine investeringer. Og her kommer verdipapirfond til sin fulle rett. Årlige kostnader er opplyst på de fleste finansielle websider som Morningstar, forvalterens egne sider også videre. I tillegg finnes denne informasjonen i prospekter og vedtekter. Her er det ikke noe hemmelighold ala skjulte kostnader i strukturerte produkter.
Fondene blir revidert årlig, og investorer får tildelt års- og halvårsrapport med alle beholdningene i, samt en sammenfatning av avkastningshistorikk, samt regnskap. NAV-kurs settes hver virkedag, og alle investorer med interesse kan oppsøke denne informasjonen blant annet hos oss, på Oslo Børs, forvalternes nettsider også videre.
DNB har satt inn ressurser
Fondet har hatt flere personer i ryggen enn mange andre fond, men hva som gjør at forvalterne ikke tørr eller vil ta større veddemål kan være vanskelig å få ærlig svar på. Kanskje har det ikke funnet noe bedre alternativ? At forvalter her har tatt et aktivt valg om å være nær opp mot indeksen i denne perioden? I norske aksjer har det vært vanskelig i småselskapene helt siden 2006, og siden det er ganske få aksjer på Oslo Børs, og at fondene er begrenset av regelverk, så kan det hende forvalterne blir begrenset av likviditetskrav på ene siden, og begrensede valgmuligheter på andre siden. Altså, hvis forvalterne blir tvunget til å ta større veddemål, så kan det faktisk hende at avkastningen hadde blitt dårligere enn det den er i dag, slik markedet har vært.
Et viktig moment i dette er også hva DNB gjennom denne perioden har kommunisert til sine andelseiere. Har de kommunisert løpende gjennom sitt materiell at fondet er aktivt, at fondet søker å gi meravkastning i forhold til indeks? Skal en forvalter kunne gi meravkastning, så må de jo ha avvikende beholdninger i fondet sammenlignet med indeks. I så fall, hvis de har eksplisitt kommunisert det, så viser jo historikken at det har vært begrenset avvik.
Hadde jeg saksøkt DNB om jeg var andelseier i dette fondet?
Det er et vanskelig spørsmål å svare på, men jeg er usikker på om jeg hadde turt å gå til sak, for det første så hadde jeg ansett den potensielle gevinsten for lav, og kostnadspotensialet svært stort (rettsaker er dyre), i tillegg hadde jeg hatt mye dårligere forutsetning enn de fleste andre til å vinne frem i lys av mitt virke. Men om noen andre hadde betalt for meg og jeg hadde vært del av et gruppesøksmål? Tja, hvorfor ikke? Det er jo en gratisopsjon på ekstra penger. Om investorer som har vært med de siste 10 årene per 31.12.2015 får 750 millioner kroner av DNB, så har de fått meravkastning til prisen av passiv forvaltning.
Vi kan nesten sammenligne det med en 100 meter sprint på friidrettsbanen. Forvalterne står på startstreken. Alle indeksfondene er klare for å vinne racet. Utfordringen er at dette DNB-fondet starter noen meter bak alle de andre, som representerer avgiftene i fondet. Når startskuddet går henger fondet etter i starten, men klarer å ta igjen de andre. I dette tankeeksperimentet passerer alle fondene mållinjen likt – til tross for at dette DNB-fondet startet lengre bak enn de andre. I følge Forbrukerrådet har ikke investorene fått det de ba om og krever tilbakebetalt merkostnadene, noe som i følge dem representerer 750 millioner kroner. Spørsmålet er om retten også må ta hensyn til noen av inntektene som i alle fall visse investorer har hatt som følge av forvaltningen. Denne inntekten varierer fra investor til investor avhengig av når de kjøpte og solgte fondet.
Det er hevet over enhvert tvil at investorer har fått svært liten andel av merverdien av forvaltningen, DNB tok like gjerne mesteparten selv. Kanskje et godt kompromiss er å dele denne merverdien på to? Det som er sikkert er at det er investorene som får risikoen når man velger et fond.
Det blir spennende å følge saken, og se om Forbrukerrådet kan vinne frem. Rettsaker kan som kjent slå i begge retninger. Jeg er jo heller ingen jurist, så noen odds får du ikke av meg. I mellomtiden regner jeg med vi får høre mer om saken i media.
