I perioden mellom februar 2011 og juni 2014 ble Brent handlet til under $ 90 i nøyaktig tre dager. Bare to av 49 prognosemakere, spurt av The Wall Street Journal i juli 2014, forventet at oljeprisen skulle falle til under $ 90 ved utgangen av året. En stadig voksende befolkning, pluss stadig krympende oljereserver, hadde angivelig gjort $50 olje til et nostalgielement, som Kroneis til en krone. Det var det vi alle trodde, men i siste trimester i 2014 sank prisen til $ 55.
På kort sikt vil oljeimporterende land dra nytte av lavere oljepriser, en kategori som tilfeldigvis inkluderer de fem største økonomiene i verden: USA, EU, Kina, Japan og India. Til sammen står de for to tredjedeler av verdens bruttonasjonalprodukt (i nominelle termer, til nåværende valutakurser), og halvparten av befolkningen.
Et $10 fall i oljeprisen betyr en overføring av $ 325 milliarder i året fra oljeprodusenter til forbrukerne. Hvis gjennomsnittsprisen i 2015 eksempelvis blir $ 70, altså $ 30 lavere enn i 2014, ville den gaven utgjøre 1,2 % av verdens BNP.
Når oljeprisen endres så betyr ikke det at èn minus èn blir null. Vinnerne er, i stor grad, husholdninger i rike land og de er mange og forbrukende. Taperne er få: regjeringene i oljerike land, og oljeproduserende selskaper. Statene er mindre begrenset av løpende inntekter enn forbrukere, så det vil være en stund før de kutter investeringer, utbytte, etc. Dermed løfter billigere olje globalt forbruk, i alle fall inntil videre.
En grov tommelfingerregel er at amerikansk etterspørselen øker 0,1 % for hvert $10 fall i oljeprisen. Europeiske forbrukere, som sliter med høy arbeidsledighet, får et sårt tiltrengt løft.
Men det er en hake; konsumprisene følger kostnadene for svart gull på kort sikt. Med vedvarende lav oljepris betyr det at den amerikanske inflasjonen kan falle under null om kort tid. Eurosonen i desember var allerede i teknisk deflasjon.
For oljeeksportører er effekten av billigere olje naturlig nok negativ. Inntekt, fortjeneste, og skattemessige inntekter vil alle gå ned, men i ulik grad, avhengig av hvor hektet økonomien er på olje. For eksempel utgjør energi inntil 70 % av Russlands eksport, 25 % av dets produksjon, og 50 % av statens inntekter. Billig olje er derfor ødeleggende for det landet. Til motsetning er Norges nettoeksport av olje og gass bare 10 % av landets BNP og utgjør 29 % av statens inntekter. Landets massive statlige investeringsfond (nesten 6700 milliarder NOK) burde avhjelpe situasjonen.
Ifølge data fra Det internasjonale pengefondet og Financial Times, vil de fleste store produsentlandene utenfor Nord-Amerika ha et budsjettunderskudd hvis oljeprisen går under 100 dollar fatet. Noen av landene, som Algerie, Irak, Iran, Libya, Nigeria, Russland og Venezuela, klarer ikke å balansere sine budsjetter med mindre oljen handles over $ 100. Billigere olje vil bety mindre inntekter, strammere budsjetter og valutasvekkelse, dersom valutakursen ikke holdes fast. Hvis inflasjonsforventningene ikke er godt forankret er høyere inflasjon sannsynlig.
Hvorfor faller oljeprisene? Den viktigste årsaken er at det er en rikelig tilbud. Etterhvert som oljeprisen økte på midten av 2000-tallet har energiselskaper funnet det lønnsomt å utvinne olje fra skiferformasjoner. Oljeproduksjonen i USA alene hoppet fra rundt fem millioner fat per dag (MBD) i 2008 til ni millioner nå, av totalt 75 millioner fat produsert globalt. USA er på vei til å kjøre forbi Saudi-Arabia som verdens fremste oljeprodusent. Hvis man inkluderer etanol og andre flytende brensel er USA allerede nummer én. Oljeproduksjonen i Canada har økt med om lag 0.7mbd siden 2008 takket være tjæresand.
Inntil nylig hadde den ekstra oljen fra Nord-Amerika kun en marginal effekt. Produksjonsveksten sammenfalt med forstyrrelser i tilførselen fra Libya, Irak og Iran, noe som tok ca 3 millioner fat daglig produksjon av markedet. Men i 2014 endret ting seg, Libyas produksjon økte ifølge OPECs ‘Monthly Oil Market Report’ med 400.000 fat per dag siden sommeren. Det førte til OPECs samlede produksjon steg til 30,3 millioner fat per dag i tredje kvartal 2014 fra 29,8 millioner fat per dag i første kvartal.
Etterhvert som stadig mer olje hopet seg opp kunngjorde Saudi Arabia i november at de ikke ville nedskalere produksjonen. Som den eneste storprodusent med ledig kapasitet kan Saudi Arabia styre verdens oljepriser, mens alle andre må akseptere den til enhver tid rådende oljeprisen.
Saudiaraberne prøver kanskje å forsvare sine markedsandeler. Et nylig intervju med den saudiarabiske oljeministeren støtter dette synet: "Det er ikke av interesse for OPEC-produsentene til å kutte sin produksjon, uansett hva prisen er," sa Ali al-Naimi i et nylig intervju med Middle East Economic Survey. "Enten den går ned til $ 20, $ 40, $ 50, $ 60, er [oljeprisen] irrelevant." Han la til at vi kanskje aldri vil se $100 fatet igjen.
Wall Street anslår at de fleste skiferprosjekter i USA vil oppnå et overskudd ved $ 60 per fat. Det betyr at mange brønner taper penger mens denne kommentaren skrives. Selskaper bør etterhvert redusere boringen og dermed sette et gulv under oljeprisen, i hvert fall i teorien.
Det er ikke alltid tilfelle i praksis. Oljeselskapene signerer avtaler som gir dem rett til å bore på en tomt for en viss periode. Hvis de ikke borer må de kompensere utleier og retten til å bore utløper. Kort tid etter at kontrakten er tildelt vil boring være fornuftig, selv med oljepriser som medfører tap.
Produksjon vil ikke nødvendigvis falle i de kommende ukene selv om ny boring gjør det. Kanadiske oljesandprosjekter kan oppnå et overskudd for enda lengre perioder. Tjæresand er mer som gruvedrift enn oljeboring: de krever store investeringer i starten, etter det kan de produsere olje i mange år på lav marginalkostnad.
Selv på lang sikt vil prisene, av flere grunner, kanskje ikke komme helt tilbake til 100 dollar fatet. For det første har teknologi senket kostnadene for å klemme ut olje av bakken. For det andre vil tilbudsforstyrrelser i Midtøsten til slutt komme tilbake. Men man kan faktisk argumentere for at lave oljepriser kan føre til flere avbrudd, hvis OPEC må kutte offentlige utgifter og det utløser sosial uro. Saudi Arabia vil ha et underskudd på 14 % med en oljepris på $60 fatet i 2015, ifølge Moodys. Hvor lenge kan Riyadh ha råd til det?
Økningen i tilbudet er en del av historien. Men på den andre siden er analytikere bekymret for at oljeprisen har falt på grunn av svakere etterspørsel. I stedet for å øke disponibel inntekt for forbrukerne, kan billigere olje være en budbringer om lavere vekst. Men hvor er bevisene for denne nedgangen?
Kobber, nikkel og jernmalm har alle falt i løpet av de siste seks månedene. Det samme gjelder for hvete, sukker, bomull, og soyabønner. At prisnedgangen er så utbredt antyder at globale krefter, ikke bare råvarespesifikke effekter, er på spill.
En annen forklaring på reduserte råvarepriser er at de amerikanske realrentene er forventet å gå opp. Fed [den amerikanske sentralbanken red.anm.] venter nå tålmodig på riktig tidspunkt å begynne innstramning. Siste innfall av stigende reelt rentenivå har sammenfalt med synkende råvarepriser.
Andre peker på prognoseundersøkelser for å forklare lavere oljepris. Prognosemakere har nedjustert BNP-vekstanslag med 0,3 poeng i 2015. Spesielt har økonomer den strukturelle nedgangen i Kina i tankene, den svake utviklingen i eurosonen, en russisk rumling, og svikt i Abenomics. Pessimismen er ytterligere forsterket fordi negative scenarier får mye trykksverte.
Men realtidsmålere av aktivitet, som for eksempel komposittindeksen 'Purchasing Manager Index', viser ikke en stor nedgang. Problemet med etterspørselshypotesen er at det for det meste er i området "forventet" og ikke "virkelig". Oljeforsyning har faktisk gått opp, men om Kina vil avta i 2015 gjenstår å se. Sett dine globale utsiktene til flokken, hvis du ønsker, men husk at Mr. Konsensus prognostiserte for ikke mange månedene siden at oljen nå skulle blitt handlet til 100 dollar.
For å være på det rene, tilbuds- og etterspørselshypotesene går ikke helt på tvers av hverandre. Oljeprisen kan ha reagert på den siste bølgen i tilbudet. Billigere olje øker veksten nå, men det er ikke nok til å oppveie makroøkonomiske krefter som forventes å trykke ned etterspørselen på mellomlang sikt. Hvis pessimismen er overdrevet, samt at oljeforsyningen holder seg, kan prisene komme seg.
