Det er ingen tvil om at vi lever i uvanlige tider. Hvis man i 2007 spådde at man ville ha negative innskuddsrenter og styringsrenter, ville man nok blitt sett rart på og ikke tatt seriøst. Oljeprisfallet i fjor medførte at Norges Bank, overraskende, satte ned renten 11. desember 2014 med 25 basispunkter (0,25 %) til 1,25 %. Før det hadde styringsrenten vært uendret på 1,5 % siden mars 2012. Det medførte at et par obligasjonsfond fikk over 10 % avkastning i fjor, mens det dårligste fondet fikk 1,7 %, hvorfor så stor forskjell?
Flere kilder til avkastning
Løpende avkastning – renteavkastningen
La oss anta at man kjøper en obligasjon til 100 kroner og får kupongrente tilsvarende 1,5 kroner i året. Da er den løpende renten 1,5 %. Når obligasjoner nærmer seg utløp får man ofte en «nedrullingsrente» (roll down yield), ettersom kortere obligasjoner ofte har lavere rente, vil dette reflekteres i høyere verdi på obligasjonen.
Endringer i renten; lange versus korte obligasjoner
Innbakt i obligasjonenes verdi ligger forventninger om fremtidig rente. Hvis disse forventingene plutselig endres, som for eksempel ved uforutsett endring i styringsrenten, vil dette få betydning for lange obligasjoner med fast kupong. For eksempel økte 5 års norsk statsobligasjonsindeks 0,753 % i 3. kvartal i fjor (2014), mens den korteste indeksen (1/4 år) økte 0,275 %. I fjerde kvartal derimot, da vi fikk reduksjonen av styringsrenten, steg den korteste indeksen 0,354 %, mens den lengste indeksen steg 4,051 %. Per 23. 1.2015 er forventet rente på 5 års statsobligasjoner 0,77 % (p.a.) i følge Norges Bank og Oslo Børs. Hvis forventningene endres i motsatt retning, vil man følgelig ha motsatt virkning, med andre ord et verdifall på obligasjonene. De fondene med høyest avkastning i fjor, hadde en tendens til å ha høyere durasjon og dermed større verdiøkning på obligasjonene.
Kredittrisiko
En annen måte å få avkastning er å øke kredittrisikoen, altså ved å kjøpe obligasjoner av selskaper som har lavere kredittkvalitet. Ved å øke risikoen kan en øke risikoen for en såkalt kreditthendelse, det vil si at selskapet ikke klarer å betale tilbake renter og avdrag på lånet. Her kan en treffe selskapsspesifikk utstederrisiko, eller at et spesifikt segment av markedet har problemer. Hvis en slik hendelse skjer, kan det variere hvor mye man som investor får tilbake. For eksempel utstedes det flere nivåer av sikkerhet bak en obligasjon, slik at obligasjoner fra samme selskap kan ha ulik prioritet og ulik fordeling av aktiva. Med andre ord, noen obligasjoner kan være godt sikret med pant i aktiva, mens andre kan være usikret og man får tilbake mindre enn forventet. Forskjellen mellom den effektive renten mellom en statsobligasjon og kredittobligasjon kalles kredittspread. Hvis investorer blir nervøse, så øker ofte denne forskjellen og det medfører fallene kurs og tap for investorer. Dette skjedde under finanskrisen, med påfølgende fall. I kredittmarkedene har det vært perioder med turbulens etter finanskrisen.
Forventninger
Hvis man ser på obligasjonsfond som gjorde det godt i fjor, så var det gjerne fond med relativt lang durasjon (løpetid). Fallende renter har nok bidratt mest i forhold til avkastningen i fjor. Vi har ennå ikke null-rente i Norge, men når vi ser på obligasjonsrentene fremover så er det ikke mye forventet avkastning å skryte av heller.
Grafen ovenfor viser effektiv rente på norske statsobligasjoner med forskjellig løpetid 23.1.2015 og året før. Det vi ser er at hele kurven har flyttet seg nedover og er til og med under styringsrenten helt ut til 5 årsobligasjonene. Legg på litt kredittspread, så har man kanskje 1 - 2 % effektiv rente i de sikre obligasjonsfondene med mellomlang løpetid. Dette vil variere fra fond til fond, og må sjekkes på ditt rentefond selv. Trekk vekk 27 % skatt av gevinst og rente, potensielt formueskatt på 0,85 % av formuen, samt 2,5 % inflasjon, så sier det seg selv at man ikke kan forvente å bli rik av obligasjonsfond fremover. For å holde tritt med inflasjonen, etter skatt og full formueskatt, trenger man 4,6 % renteavkastning før skatt, uten formueskatt trenger man 3,4 %. En slik avkastning kan en bare forvente i høyrentesegmentet, eller hvis rentekurven faller videre og man eier lange obligasjonsfond. For hvert år som går med god avkastning, så vil man måtte øke forventningen til svake år fremover.
Men, en godt diversifisert portefølje trenger rentesparing som gjør at svingningene i porteføljeverdien reduseres. Dessverre kan man ikke forvente all verdens avkastning i det trygge segmentet fremover, så man må velge mellom å høyne risikoen eller ta til takke med svak avkastning. Man bør i alle fall ikke se på rentefond som fikk 10 % avkastning i 2014, og kjøpe seg inn fordi man tror det vil komme like god avkastning i år. Renten var lav i starten på 2014, men enda lavere i år. Selv om null ikke lenger er et nullpunkt for styringsrenten, er nok terskelen stor for at man får negative renter i Norge også. Enn så lenge er det best å ha svært moderat forventning til hva man kan få i sikre rentefond.
