Fondsinvestorer i Europa opplever ofte en overveldende oppgave. Fondsuniverset er stort og svært fragmentert, forskjellige skatteregimer kan oppleves på lokale fond versus utenlandske, krav til investorrapportering kan være slappe og kostnadene kan være veldig høye. I dette fragmenterte miljøet er målet til kapitalforvalterselskaper altfor ofte å møte lokal eller regional etterspørsel ved å produsere nye produkter, i stedet for å tilby sunne langsiktige produkter som drar nytte av selskapets ekspertise. Det er imidlertid lyspunkter, nylige reguleringer søker å endre hvordan rådgivere blir kompensert og bedre insentivene til forvalter slik at de sitter i samme båt som investorer.
Morningstar har 34.350 fond i Europa, med 92 400 andelsklasser. I USA finnes det til sammenligning 8.015 fond og 30.450 andelsklasser. I slutten av mai var sammenlagt forvaltningskapital i Europa USD 8,3 billioner mot USD 13,9 billioner i USA. Kort fortalt har Europa 4,6 ganger flere fond sammenlignet med USA, men bare 60 % av kapitalen.
I hvert enkelt land i Europa vil man ha et utvalg av fond fra det totale universet som er utenlandske UCITS-fond som markedsføres på tvers av grensene i tillegg til de lokale fondene. Av ulike årsaker er det flere hindringer som stopper europeiske fond å oppnå tilstrekkelige storskalafordeler, noe som sannsynligvis er en av faktorene bak de høye kostnadene innad i Europa. 50 % av fondene har mindre enn $50 millioner i forvaltningskapital. Tilsvarende i USA er 24 %. I USA er halvparten av kapitalen plassert i 222 fond og 90 % i de 1.930 største fondene. I Europa må du inkludere 1.187 fond for å komme til halvparten av aktivaene og 9.500 fond for å nå 90 % av totalaktiva. Uansett er det ikke sannsynlig at storskalafordelene ble delt med investorer, det er generelt ingen grensepunkter hvor avgiften blir satt ned hvis kapitalen når et visst nivå.
Kortsiktig fremgangsmåte
Forvaltningsselskapene har i Europa ofte hatt en fremgangsmåte der de lager mange fond for å dekke etterspørselen på mellomlang sikt. Hvis fondet ikke får nok aktiva, blir de avviklet eller restrukturert helt og holdent. Dette gjør at det blir vanskeligere enn nødvendig og tyner evnene til forvaltningsselskapet og kan forsterke investors verste instinkter; jakte kortsiktig avkastning.
Vi så på lanseringer og avviklinger i Europa i perioden 2008 til 2012, som naturlig nok inneholder endringene som kom som følge av finanskrisen, men i denne perioden ble 37 % (12.918) av dagens aktive fond opprettet, mens 17.837 fond ble avviklet (halvparten av dagens fond). Tallene er ekstremt høye, selv om en tar hensyn til finanskrisen.
I det siste har forvaltningsselskapene begynt å lansere kombinasjonsfond. Grunnet diversifiseringen slike fond har, gjør det dem lettere for investorer å eie for langsiktig sparing, noe vi anser er positivt. Men selv her ser vi tendenser til at forvaltningsselskapene lanserer fond som kan være vanskelige å benytte, slik som risikomålsetningsfond også videre.
Regulatoriske fremskritt
Selv om mye av det som er beskrevet her er kritikk av europeisk fondsindustri, ser vi at positive endringer er i ferd med å skje. I Storbritannia har det skjedd store omveltninger i hvordan rådgiverne får betalt, men også hvordan distribusjonen av fond skjer. Primærmålet med lovgivningen (ofte forkortet RDR – etter undersøkelsen Retail Distribution Review) var å forsikre seg om at investorer fikk uavhengige råd i deres beste interesse. Til syvende og sist ble det forbudt med returprovisjoner (provisjoner betalt av forvaltningsselskapet til rådgiver), noe som tvinger rådgiverne til å ta betalt direkte fra kundene.
Et annet fremskritt som denne reguleringen har medført er at produkter med liten eller ingen returprovisjoner, ble tidligere sjelden anbefalt av rådgivere, nå kan konkurrere på samme vilkår. Dette inkluderer indeksfond, børsfond og «closed ended funds» (børsnotert aktivt fond, vanlig i USA og Storbritannia).
Det er forståelig at denne modellen brer om seg. Storbritannia var først, men Holland kom raskt etter og forbud i resten av Europa er under vurdering.
Det andre store regulatoriske forbedringen som kom til enighet tidligere i år, og kan tre i kraft fra 2015, er UCITS V. Den neste runden av det pan-europeiske fondsdirektivet som inneholder elementer som fokuserer på blant annet forvalterbelønning, der det mest viktige er:
- Resultatbaserte insentiver skal spres over lang sikt, hensyntatt fondets risiko og salgsvilkårene til fondet. Minst 40 % (60 % ved veldig høy bonus) utsettes minst 3 år (unntak for fond med kort livssyklus).
- Minst 50 % av bonusen skal betales i fondsandeler i fondet som forvaltes eller et tilsvarende fond.
Sammenlagt burde disse endringene føre til forbedring i forhold til den potensielle interessekonflikten mellom den variable avlønningen og egeninteressen til fondsinvestorer. De er også i samsvar med hva vår egne undersøkelser på temaet og kriteriene vårt analyseteam benytter når de evaluerer kompensasjon når de tildeler Morningstar Analyst Rating til fond.
Det europeiske fondsuniverset vil fortsette å være et komplekst og utfordrende område, men virkelige forbedringer er på vei som bør kunne gi investorer en bedre opplevelse, og en sunnere og mer livlig fondsindustri.
Artikkelen er skrevet av Christopher Traulsen for Morningstar Magazine. Artikkelen er forkortet av Thomas Furuseth.
