Investeringsdirektøren Peter Warren i Warren Capital har mange gode argumenter i sin blogg og den påfølgende artikkelen i DN.no. Det som mangler i artikkelen er at en forsikring har en kostnad, i tillegg er det ikke trivielt for personkunder å forsikre porteføljen selv.
Hvordan forsikringen kan virke
En måte man kan beskytte seg mot nedsiden på er å kjøpe salgsopsjoner, som stiger i verdi om underliggende (aksje, referanseindeks, gull, korn, obligasjon etc.) faller i verdi. Hvem er det som betaler deg når underliggende faller i verdi? Din motpart.
Alle former for derivater trenger en part og en motpart. Det er et nullsumspill.
Prisen
En selger av forsikringer gjør sjelden det av edle motiver. Enten mener de det er verdt det (prisen er høy nok). Prisen du betaler avhenger av flere faktorer (hvor langt unna dagens markedsverdi sikringen settes, og hvor lang tid det er til utløp av forsikringen, rentekostnader etc.), og den kan variere i henhold til markedsforholdene (svingninger og usikkerhet).
Men er det grunnlag for å si at forsikring er systematisk underpriset?
Personlig tror jeg ikke det, i så fall må en betale en forsikringspremie i form av lavere forventet avkastning. Det betyr ikke at det er bortkastet, men at sikringen kommer med en kostnad. Dermed må en vurdere forsikring mot kostnad. Som ellers avhenger det av flere forhold, mens det ikke lønner seg å forsikre en mobiltelefon eller andre småforbruksvarer, er det naturlig å forsikre et hus.
Motstykket til strategisk forsikring er å ha bedre kunnskap eller kjøpe inn bedre kunnskap til å vurdere korrekt tidspunkt for sikring enn markedet som helhet. Dette blir da aktiv forvaltning. Du må da ha klart for deg om forvalteren bruker sikringsmekanismene for å skape meravkastning, eller for å fjerne «verste scenario». Det er ikke så enkelt som man kanskje skulle tro, aksjemarkedet kan fortsette å gå lenge etter at de første «aksjer er dyre» advarslene kommer. I tillegg kan det være fare for at man står uten sikring en dag der forvalteren trodde det var blå skyer eller at sikringen var for dyr (og det viste seg at det var en grunn til det). Uansett, må vurderingen i dette tilfellet være om forvalteren (eller du) er bedre til å vurdere markedet som helhet enn alle andre. En test for å se om forvalteren har klart dette historisk er å måle dem mot en indeks bestående av 60 % aksjer og 40 % renter (eller variasjoner av dette avhengig av hvordan fondet ser ut, poenget er å ha en statisk allokering i indeks for å måle tillagt verdi). Hva er erfaringene fra USA? Vel, få forvaltere har klart å tillegge verdi via taktiske veddemål, men det er noen eksempler.
Alternativet
Morningstar har mange ganger skrevet om viktigheten av å fokusere på rett aktivaallokering, altså fordelingen mellom aksjer, renter og andre verdipapirer. Aktivaallokeringen er styrende for avkastningsmulighetene, men også for risikonivået i porteføljen. Aktivaallokering er ikke synonymt med forsikring, men påvirker det aggregerte risikonivået og et sunt innslag av sikrere verdipapirer vil jevne ut svingningene underveis. For private investorer som investerer på egne vegne er det mye enklere å fokusere på aktivaallokering, fordelingen mellom aksjer, renter og bankinnskudd. Investorer kan også velge ferdigløsninger slik som kombinasjonsfond. Forsikring av porteføljen bør outsources til kapitalforvaltere med kompetanse og dyktighet på dette temaet.
