Det har blitt skrevet mye om begrensninger i bonusen for finansbransjen og deriblant forvaltere. Denne diskusjonen stammer direkte fra et forslag fra Sven Giegold, tysk medlem av parlamentet og som rapporterte om UCITS V, å begrense fondsforvalternes bonus til 1x deres faste avlønning.
I følge Financial Times har Giegold indikert en vilje til å øke bonusmuligheten til 2x fast avlønning. Denne begrensningen er i selg selv vilkårlig og gjør ingenting for å løse kjerneproblemene.
1. Behovet for at både fondets investorer og forvalteren har samme interesse
2. Behovet for tilgjengelig informasjon rundt forvalternes kompensasjon og insentiver slik at investor kan ta informerte valg.
Endringene som blir foreslått i UCITS V (UCITS er rammeverket som alle europeiske verdipapirfond må følge og UCITS er en del av norsk lov gjennom verdipapirfondsloven) og som Giegold gjeter gjennom det europeiske parlamentet har flere bedre tiltak enn de forslagene som stjeler alle overskriftene. Blant annet vil UCITS V kreve at:
- Avkastnings/resultatbaserte insentiver skal spres over lengre tid avhengig av risikoen og innløsningsretningslinjene til fondet
- Resultatene som benyttes til å avgjøre bonus skal være riskojusterte
- Minst 50 % av bonusen skal betales i form av andeler i det forvaltede fondet eller tilsvarende
- Minst 40 % av bonusen skal betales over tid, i samsvar med risiko og innløsningsretningslinjene til fondet, minst tre til fem år. Unntaket er hvis fondets livssyklus er kortere.
Kollektivt representerer forslaget en tilkjennegivelse av at det er behov for å håndtere potensiell interessekonflikt mellom variabel lønn og interessene til fondsinvestorer. Generelt sett er det samsvar mellom våre tanker og forslagene.
Her i Morningstar foretrekker vi å se bonussystemer som er klart lenket mot lengre perioder med resultater, i samsvar med lang investeringsperiode i fondene. Vi rynker på nesen når det er direkte sammenheng mellom bonus til forvalter og fondets forvaltningskapital, siden dette kobler forvalteren til en faktor som hjelper å inndrive penger til forvaltningsselskapet, mens det mangler en kobling til, eller kan være i konflikt med, interessene til fondsinvestorene (interessekonflikten kan blant annet oppstå hvis det er begrenset kapasitet eller fondet holder seg innenfor et lite likvid område).
Vår favoritt innenfor avlønning er betaling i fondsandeler (ikke andeler i forvaltningsselskapet) og der det er en forsinkelse i utbetaling av deler av avlønningen. Dette, i kombinasjon med bruk av langsiktige resultater som basis, hjelper til å begrense insentivene forvalteren kan ha til å ta kortsiktige risiko for å forsøke å få en stor engangsutbetaling.
Dessverre sier forslaget ikke noe om en av de viktigste faktorene: transparens. Ved å sette minimumsstandarder kommer man godt i gang, men hvis en ønsker å promotere bedre forvalterinsentiver og tillate investorer å sammenligne hovedforskjellene i insentivene bør forslaget inneholde krav til at insentivene blir oppgitt i klartekst. Det finnes presedens for dette, i USA krever myndighetene at all fundsdokumentasjon inneholder denne informasjonen. Vi frembringer et eksempel her, som et startpunkt, men europeiske myndigheter klarer sikkert å komme frem til noe bedre om de ønsker det:
Denne utelatelsen er ikke et nytt problem. Vi har fortsatt ikke noen regler som krever at det blir oppgitt grunnleggende informasjon slik som navn, erfaring og relevant bakgrunn på forvalteren som styrer et fond. La oss håpe Brussel ikke glemmer det samme trikset her.
