Disclaimer: Teksten er hentet fra Delphi Trendkommentar NR 1-2013. Gjengitt med tillatelse fra Delphi Fondene. Ytringer i denne artikkelen trenger ikke nødvendigvis å harmonere med Morningstars oppfatninger.
Korrelasjonen på verdens børser – eller samvariasjonen om du vil – har steget de siste 10-15 årene, noe som trolig kan tilskrives økt globalisering og et mer sammenvevd finanssystem. I tillegg har korrelasjonene mellom aktivaklassene økt, spesielt drevet av finansielt stressede markeder i kjølvannet av finanskrisen. Jo høyere fryktnivået i markedene har vært, desto større har korrelasjonene i og mellom de forskjellige aktivaklassene vært – enten det er aksjer, renter, valuta eller råvarer. Dette har ført til utfordringer for investorer som ønsker en fornuftig diversifisering, eller som ønsker å allokere kapital mellom aktivaklasser basert på hvor man er i den økonomiske sykelen og synet man har på de ulike klassene.
Statsobligasjonene har på sin side gått mot korrelasjonsstrømmen de siste årene. Når investorene rømmer aktivaklasser med presumtivt høy risiko, er det gjerne i statsobligasjonsmarkedet de søker tilflukt. Så har også vært tilfellet denne gangen. En direkte konsekvens av dette er at risikoen fremover sannsynligvis er høyest i nettopp statsobligasjonsmarkedet.
Fra en norsk porteføljeforvalters ståsted, hvor Verdipapirfondloven regulerer at man er nødt til å eie aksjer til enhver tid, har de økte korrelasjonene mellom sektorer og selskaper siden finanskrisen kanskje vært den største utfordringen. For det første har den viktige diversifiseringseffekten blitt mindre, noe som potensielt skaper større volatilitet i porteføljer og indekser. Enda verre er det at aksjekursbevegelsene ikke er en følge av hva som skjer i selskapene, men et resultat av risikovilje og makrosyn. Alle sektorer og selskaper har ikke nødvendigvis falt eller steget samtidig, men bevegelsene har vært tette, og det har vært tilnærmet umulig å flytte fra én sektor til én annen basert på et rasjonelt "bottom up" grunnlag.
Det skal være sagt at makroforhold – som global vekst og kriser i land og regioner – alltid har satt sitt preg på markedene. Samtidig har makroforholdenes betydning for økonomiene sjelden vært så synkroniserte og altoverskyggende som etter finanskrisen. Finansmarkedene misliker myndighetenes manglende koordinering på tvers av landegrensene, samt myndighetenes vingling og treghet, som gjør risikoen høyere og forutsigbarheten mindre. Finanskrisenes kompleksitet har gjort det vanskelig å ta de rette valgene, samtidig som et demokratisk styresett gjør at man har møtt mange hindringer når tiltak skal iverksettes.
Så til det positive. De siste månedene har korrelasjonen mellom sektorer og enkeltaksjer igjen blitt redusert. Dette skyldes ikke minst rekken av positiv makrodrypp fra USA og Kina, men også det som oppleves som en mer stabilisert situasjon i Europa – som for øvrig er avhengig av drahjelp fra de to førstnevnte. Bedre makroforhold, kombinert med trygghet om at verden neppe går under denne gangen heller, har gjort at markedsaktørene igjen har begynte å fokusere på relative forskjeller mellom sektorer og enkeltselskaper. I et slikt klima øker forskjellene mellom veldrevne og mindre veldrevne selskaper. Selskapene med størst vekst i omsetning og resultatet får igjen oppmerksomheten de fortjener.
Som en videre følge blir de langsiktige trendene i enkelte selskaper og i enkelte bransjer sterkere enn i andre selskaper og bransjer, og de fundamentale forskjellene gjenspeiler seg i prisingen av selskapene. Markedene er med andre ord igjen mer rasjonelle. Det kommer aktive forvaltere til gode. I Delphi ser vi lysere på fremtiden enn på lenge …
.jpg)
