En referanseindeks (ofte forkortet til indeks) er en sammensetning av verdipapier. Viktig å bemerke er at indekser ikke handler i verdipapirene, men kun sammenfatter teoretisk hva som foregår i markedet. En forvalter (også indeksforvaltere) vil alltid ha kostnader (kurtasje, skatt, forvaltningshonorar mm) som referanseindekser stort sett ikke tar hensyn til. Enkelte referanseindekser speiler deler av markedet som er vanskelige å replikere grunnet lav likviditet osv. Referanseindekser benyttes ofte for å sammenfatte utviklingen til et marked, region, sektor mm. Referanseindekser finnes i mange former og lages av mange selskaper. De mest kjente indekstilbyderne er blant annet Dow Jones, Standard and Poors, MSCI, Barclays og, her i Norge, Oslo Børs. Morningstar har også egne referanseindekser.
Vanlige måter å sette sammen aksjeindekser på er å rangere aksjene på markedsverdi og bruke markedsverdien til aksjene til å sette vektingen (viktigheten). Eksempelvis er Statoil per utgangen av 2010 en av de største aksjene på Oslo Børs og følgelig den viktigste driveren i indekser som Oslo Børs Hovedindeks, OBX, Oslo Børs Fondsindeks osv. En vanlig kritikk av denne konstruksjonen er at overvurderte aksjer får stadig større viktighet i indeksen, mens undervurderte blir mindre viktige.
Fundamental indeksering betyr at man vekter aksjene på andre områder enn markedsverdi. Det kan være basert på multipler slik som P/E, P/S, P/B også videre eller det kan være andre faktorer. Andre vektingsprinsipper kan være likevektet (alle aksjene får like stor posisjon).
Renteindekser vektes ofte på hvilke låntakere som har mest utestående, noe som også er en vanlig kritikk av indeksene. Vil du virkelig låne ut mest penger til de land/selskaper som har høyest gjeldsgrad?
