I denne første i en serie på flere artikler diskuterer vi om det er mulig å skape et universelt ”riskomål” som vil være nyttig for investorer samtidig som det ikke mistolker kompleksiteten til risiko som konsept.
The European Securities and Markets Authority (ESMA) har lansert en indikator kalt “Synthetic Risk Reward Indicator” (SRRI) for det nye “Key Investor Information Document” (KIID). Ideen bak SRRI er å gi den vanlige investor et enkelt mål på risiko. Tanken er god, ettersom både teori og praksis viser at riskoen til en investering kan være vanskelig å forstå, selv for de mest sofistikerte investorer.
Det å forklare komplekse og tekniske konsepter, som risiko, på en lettfattelig måte krever noen kompromisser for å kunne holde det enkelt, både med hensyn til beregninger og presentasjon. Dette gjelder spesielt når man ønsker å se på hvilken betydning ulike investeringsstrategier og produktstrukturer har for sluttinvestoren. Dette er ikke lett å gjøre med en enkel formel – noe må ofres.
Den nåværende spesifikasjonen for hvordan man kalkulerer SRRI er en ypperlig begynnelse, men hos Morningstar spurte vi oss selv, basert på vår erfaring og evne til å presentere denne type vanskelige konsepter: Finnes det måter å forbedre resultatet bak SRRI-metodikken uten å gjøre det mer komplisert for sluttinvestoren?
Som du kanskje allerede har gjettet kom vi frem til noen mulige svar til dette spørsmålet. I løpet av de neste månedene, gjennom forskning ledet av våre skarpeste kvantitative hoder, håper vi å kunne åpne for en diskusjon rundt flere mulige forbedringer.
For det første foreslår vi at ordet “Reward” fjernes fra SRRI-navnet. Selv om det å ta på seg risiko kan være en nødvendig forutsetning for å bli belønnet med langsiktige resultater, er det langt fra en tilstrekkelig forutsetning. Faktisk får man ikke belønning for mesteparten av den risikoen man tar på seg. Dette er hvorfor moderne porteføljeteori lærer oss å diversifisere porteføljen for å unngå å ta på oss risiko som man ikke får noe igjen for.
Vår analyse starter med å se på de grensene for risikomål som er fastsatt av ESMA. Ved å fastsette disse grensene med det samme blir kalkuleringen enklere å utføre og man oppnår en viss konsistens – konsistens i prosessen som kan hjelpe investorer å bedre forstå resultatene. På den andre siden skaper fastsatte, statiske grenser problemer dersom markedets volatilitet endrer seg dramatisk.
Figur 1 illustrerer dette poenget. Vi har brukt generelt aksepterte indekser til å representere aktivaklassene aksjer, obligasjoner og pengemarked. Grafene viser 5 års volitilitet, med ukentlige tall, som er i henhold til ESMAs spesifikasjoner. De horisontale linjene representerer de fastsatte grensene som brukes til å oversette volatilitet til riskomål, som skal ligge mellom 1 og 7. Som Figur 1 viser endret landskapet seg kraftig ved slutten av 2008, som en følge av finanskrisen. Dette gjelder spesielt for de aksjeindeksene som representerer europeiske aksjer.
Volatiliteten steg til værs, noe som er gammelt nytt. Det interessante er både den dramatiske endringen og den vedvarende betydningen dette skiftet har hatt på risikomålet for aksjeklassene.
Det som bekymrer oss med fastsatte grenser er at uten en link til de underliggende svingningene i markedet kan investorer skremmes til å tro at mange av deres fond kan skifte fra et risikomål på 5 til 6 i løpet av få uker. Et risikomål på 6 betyr at de havner kun ett steg unna de mest riskofylte investeringene som er tilgjengelige i markedet, etter denne målestokken. Ser vi på den nedre delen av riskoskalaen finner vi at LIBOR nærmer seg en score på 2. Det betyr at under gitte forhold vil det være vanskelig for investorer å finne en investering som har riskomål 1.
En mulig løsning på problemet med dramatiske endringer i risikomålene er å bruke grenser som justeres i forhold til de underliggende svingningene i markedet. Figur 2 illustrerer effekten av å gjøre det på denne måten. Vel bidrar dette til ytterligere kompleksitet i beregningen, men vi føler det er verdt å be ekspertene – fondsselskapene – om å gjøre litt ekstra arbeid slik at investorene ikke behøver å gjøre det. Som figuren viser vil de samme indeksene ha et mer konsistent risikomål dersom vi justerer grensene. Vi bytter bort konsistensen i de fastsatte grensene med en konsistens i risikomål, og fremdeles gis et risikomål som er enkelt å forstå for investorer.
En ytterligere fordel med å knytte grensene for risikomålene til markedsindekser er at endringen i grensene kan linkes til en spesifikk valuta. Faktisk er det dette vi gjorde når vi laget Figur 2 under. Grunnen til at vi kun viser indekser som er denominert i Euro er at grensene er knyttet til en Euro-denominert indeks. Investeringer som er knyttet til en indeks som er denominert i, f.eks. norske kroner, vil ha grenser som er knyttet til en indeks denominert i norske kroner. Dette er temaet for den neste artikkelen i denne serien – et mer detaljert blikk på hvordan valuta kan påvirke SRRI-målet.
©Copyright 2011 Morningstar. Alle rettigheter reservert.
Reproduksjon eller annen bruk av denne artikkelen er ikke tillatt uten skriftlig tillatelse fra Morningstar.
