Et norsk eventyr, eller en gresk tragedie?
Det har blitt skrevet utallige spaltemeter om Skagen og de har også fått stor plass her hos Morningstar.no. Historien kjenner de fleste som følger bransjen, men spørsmålet er hva som skal skje nå når Skagen sakte men sikkert foldes under vingene til Storebrand.
Hvis Delphi er målestokken, så holdes forvaltningen rimelig uavhengig, mens det meste annet er delt. En slik omorganisering tar naturlig nok tid og man ønsker ikke unødvendige avbrudd i hverdagen. Samtidig er det alltid en fare når to ulike organisasjoner skal møtes og bli en, at noen sier takk for seg. Allerede har fire fremtredende personer forsvunnet i år, og hver av dem har sikkert sine ulike grunner til å gjøre dette. Øyvind Fjell, Øyvind Schanke, Filip Weintraub og Knut Harald Nilsson har i løpet av de siste 6 månedene forsvunnet, i tillegg til de som trakk seg tilbake i fjor.
Hva Storebrand ønsket ved å kjøpe Skagen er ukjent for meg, men la meg få lov til å spekulere. Det kan være en eller flere av disse hovedpunktene:
- Forvaltningskapitalen
- Kompetansen
- Merkevaren
- Distribusjonsrekkevidden
Av disse er de to første de mest volatile. Kompetansen kan forsvinne og det er vanskelig sett utenfra hvor kjernekompetansen sitter, men det som er sikkert er at Kristoffer Stensrud har vært med på hele meravkastningsreisen. I tillegg vet vi at det er flommet ut drøyt en milliard i måneden de siste fem årene fra Skagen, sammenlagt estimerer Morningstar at 82 milliarder har gått ut av Skagens depotkontoer.
Samtidig var 2017 et toppår når det gjelder antall forvaltere som takket for seg, men vi er så langt i 2018 bare halvveis og det er 3 forvaltere som har sagt adjø. Vi må riktignok huske at Skagen har gått fra å være Kristoffer Stensrud og gründere, til nå å ha 14 navngitte porteføljeforvaltere (eksklusiv de som nå har sagt de skal slutte).
Merkevaren er vel også en funksjon av de to første og hvilke resultater man har opparbeidet, men samtidig er det fortsatt et navn som har satt respekt i mange land og da kommer vi også over på distribusjon. Storebrand var allerede i Sverige gjennom SPP, og begge har hovedsete i Norge, men Skagen har også distribusjonsnett i markeder som blant annet Danmark, Finland, Nederland og Storbritannia.
Hva som er den bakenforliggende årsaken er vanskelig å få grep om ved å lese de pressemeldinger som har kommet.
Skagens 3 problemer; Vekst, Global og Kon-Tiki
Skagens suksess for disse tre aksjefondene er også blitt deres store hodepine. Det er her mesteparten av kapitalen ligger, og det er her avkastningen har vært svak i lengre tid og det er her også kapitalen nødvendigvis strømmer ut.
Det er åpenbart at Skagen Vekst, Skagen Global og Skagen Kon-Tiki-forvalterne er de som har størst last på sine skuldre. Slik markedene har vært, så har vi hatt et tapt tiår innen verdiforvaltning og dermed er det heller ikke lystig lesning for alle som har hatt andeler hos Skagen.
For å se på størrelsen av verdivedhenget har jeg lagt ved rullende 10 års meravkastning for MSCI Word Value versus MSCI World Growth målt i norske kroner.
Med unntak av årtusenskiftet har Skagen ridd en voldsom verdi-bølge, i tillegg til vekstmarkedsbølge. Og de er ikke de eneste som har gått til selvransakelse, ODIN har vært i samme båten blant annet. Det smerter helt klart å ha ti år eller mer med mindreavkastning. Samtidig har våre analytikere funnet ut at man kan ha svært lang periode med mindreavkastning som aktiv forvalter, selv om prosess og metode er aldri så bra.
For å parafrasere et gammelt ordtak; Markedene kan være irrasjonelle mye lenger enn en god fondsforvalter får lov til å stå i jobben.
For Skagens andelseieres del, Skagen selv og mange andre aktive forvalteres del, får vi håpe at verdifaktoren finner tilbake til formen og at aktive forvaltere finner tilbake til formen. Man kan surfe lenge på gårsdagens bragder, men ikke inn i evigheten. Neste generasjon forvaltere må finne sine måter å forvalte på, som helst også tar vare på arven på en eller annen måte.
.jpg)
