Hva er den oddsen for å velge et aktivt rentefond som gjør det bedre enn referanseindeks etter kostnader, og i hvilke kategorier er det fordelaktig å velge et billig indeksalternativ? For å svare på disse spørsmålene så vi på historisk meravkastning for fond i 25 rentekategorier i Europa, Asia og Afrika (EAA) og i USA (US) over rullende 3 årsperioder i perioden fra januar 2002 til oktober 2017.
Avgifter er den største bidragsyteren til rentefondenes kroniske mindreavkastning i forhold til deres indekser
Vi fant ut at i 13 av disse 25 kategoriene hadde median-fondet typisk meravkastning i forhold til kategoriens indeks, men dette var før kostander. Dette tilser at forvalterne har evner til å gi meravkastning i noen tilfeller. Men, når vi trekker vekk kostnadene så faller oddsen for meravkastning drastisk. Ingen av disse 25 kategoriene gav medianfondet høyere avkastning enn kategoriens indeks etter kostnader, noe som tegner et dystert bilde for aktive rentefondsinvestorer.
Når vi skal se på sannsynligheter til meravkastning er det et forhold til som kludrer det til over lange tidsperioder. Fond blir avviklet, enten via fusjon eller regelrett avvikling, og nye fond kommer til gjennom observasjonsperioden. Suksessandelen er derfor en bedre målestokk for å måle investorens virkelige erfaring. For at et fond som oppfattes som suksess må det oppfylle to kriterier, det må overleve perioden og det må gi meravkastning utover indeksen i perioden. Suksessandelen varierte i vår studie fra 9 % til 49 %, der de laveste suksessandelene finnes i høyrentekategoriene og i vekstmarkedsfondene.
Lavrisikokategorier er mer egnet for indeksering, mens kategorier med høyere skaper mer muligheter for aktive forvaltere
Hvis vi ser nærmere på kategoriene, så har vi identifisert at kategorier som ‘investment grade’ statsobligasjoner og diversifiserte obligasjonskategorier ofte har svært smal avkastningsforskjell mellom beste og verste fond, noe som gjør at det er vanskelig for forvaltere å tillegge noe merverdi, dette gir gode forhold for passive fond.
I kategorier hvor det er større forskjell i hvordan fondene investerer er det fortsatt slik at lavkostnadsfond ofte er en foretrukket før aktive fond, men her er det større rom for forvalterne å legge til verdi dersom kostnadene er fornuftige. Eksempelvis i selskapsobligasjonskategorier er det slik at medianfondet ikke klarer å imponere, men toppkvartilen har levert mye mer oppmuntrende resultater og i perioder gir de avkastning utover kategoriens indeks med mer enn 100 basispunkter (1 prosentpoeng) per år netto etter kostnader.
Noen ganger henger både aktive og passive fond etter indeks
I univers hvor volatiliteten og transaksjonskostnadene er høye finner vi at både aktive og passive sliter med å henge med indeksen. Men de gjør det av ulike årsaker. Innenfor høyrentesegmentet (High Yield) har passive fond fokusert på de største, mest likvide og har dermed tapt mye av referanseindeksens avkastning. Aktive forvaltere har til en viss grad vært bedre utrustet til å utnytte markedets ineffektiviteter og illikviditetspremier. På tross av at de aktive fondene kommer til kort mot referanseindeks, er de aktive fondene fortsatt å foretrekke foran indeksfond.
Innenfor vekstmarkedsrentefond er de aktive fondene rett og slett for dyre for at de kan oppnå suksess. Selv fondene i toppkvartilen har gitt underavkastning til børsnoterte fond etter kostnader, noe som foreslår at passive fond er å foretrekke på tross av at de ikke klarer å etterligne indeksens totale avkastning.
Redaktørens kommentar: selv om analytikerne ikke dekker de norske rentekategoriene, er det ikke noe som taler for at man bør tenke annerledes her. Tvert i mot bør man være spesielt forsiktig med kostnadene i fond som har lavt avkastningspotensial og være spesielt undersøkende når man går etter fond som har høyere potensial (høyrente/high yield) eller historisk høy avkastning.
