Vanlig praksis i dag er at man betaler for rådgivningen via kapitalen i fond. Fondene har forskjellige honorarer, og rådgiveren får en større kake å dele med forvalteren dersom de gir råd om å kjøpe dyre fond. Slik har det vært i hele det Europeiske markedet frem til Storbritannia og Nederland gikk ut og forbød returprovisjoner (betaling fra forvalter til rådgiver).
Utfordringen ved å forby returprovisjoner over natten er at man fikk rådgivningsdød, og terskelen for å få råd økte drastisk, spesielt i Storbritannia. Fordelen er at selvhåndteringsplattformer også måtte konkurrere på pris, slik at de aktive gjør-det-selv investorene kunne handle på billigste sted.
Det er ingen tvil om at et forbud vil bety store omveltninger i det norske markedet og kommer med både fordeler og ulemper. Det er akkurat denne omveltningen forbrukerombudet ønsker å ta nå, mens bransjen og Finanstilsynet ønsker en mindre overgang og tenker sikkert at om 10 år kommer MIFID III og inntil da kan man håpe på større grad av uavhengige rådgivere også i Norge, men jeg ville ikke holdt pusten enda.
Finansielle rådgiveres forretningsmodell
Rådgiverne har tatt en god slump av forvaltningsgodtgjørelsen, for de fondene hvor vi har «rene» klasser, er rådgivningsavgiften gjerne 1/3 av løpende kostnader. Det vil si at fond som har forvaltningshonorar på 1,5 % p.a., gir forvalteren ca. 0,5 % til rådgiveren. Et globalt indeksfond koster totalt 0,3 %, så det sier seg selv at det blir mindre til fordeling mellom de to.
Har man 100 000 kroner hos en rådgiver, så blir prisen du betaler 500 kroner i året for rådgivningen, og 1000 kroner året for forvaltningen. Det er innenfor rimeligheten grenser, men hvis man har 1 million, så blir det 5000 kroner for rådgivning og 10 000 kroner for forvaltning. Det man ser fort er at volumet må være høyt, eller avgiftene avsindige for at det lønner seg å ta tak i småsparere. Med høyt volum blir det lite tid til hver person, med høye gebyrer blir det lite attraktivt. Det er derfor det er vanskelig i Storbritannia å få finansiell rådgivning dersom man har mindre enn 1 million, det lønner seg ikke for hverken kunden eller rådgiverne.
Hvorfor kan man få finansielle råd med kickback modell, men ikke med faktura?
Man skulle tro at det i utgangspunktet ville vært greit å sende faktura på tilsvarende beløp som man tok fra forvaltningskapitalen. Med faktura får man valget om å samtidig endre forretningsmodell fra å ta en andel av kapitalen til å ta betalt i forhold til timeforbruk. Betaling per time er på mange måter rettferdig, men utfordringen er at for de minste sparerne vil dette være ulønnsomt, og for rådgiverne skape et ønske om å kalle deg inn til møter i tide og utide. Tar man betalt i forhold til kapital under rådgivning har rådgiverne det motsatte ønsket, minst mulig rådgivning og mest mulig forvaltningskapital.
Problemet er at rådgivningen ofte blir for dyr for de minste sparerne, og når rådgiverne skal samle inn avgifter fra investorer, så er det dyrere å sende faktura til alle, enn å motta provisjoner fra et fåtall selskaper. Videre er det slik at man også fikk smelt på merverdiavgift i Nederland, slik at selv om man fakturerer det samme som tidligere, så vil prisen øke over natten med 25 % dersom det samme hadde blitt tilfelle i Norge. Hva som blir det endelige utfallet gjenstår å se, men Forbrukerombudet ser ut til å være i klart mindretall og har motsatt innstilling enn blant annet Finanstilsynet.
Annonse; Se hva Morningstar tilbyr av MIFID II-løsninger.
Uavhengige rådgivere får én inntektskilde
Uavhengige rådgivere får fullt forbud mot å motta ytelser fra andre enn kunden, så de må dermed sende egen faktura for sine tjenester. Det interessante er også hvor mange som vil påstå at de leverer uavhengig rådgivning, fordi det vil bli en rekke krav som må oppfylles for å kunne gjøre dette, man må blant annet vurdere et diversifisert utvalg av investeringsprodukter, man kan ikke bare tilby interne fond også videre.
Det blir også strengere rapporteringskrav, for eksempel må rådgivere tilkjennegi eksplisitt om de tilbyr tilknyttet eller uavhengig rådgivning. Deretter skal det også gis detaljert oversikt over kostnader, slik som produktkostnad og distribusjonskostnad, transaksjonskostnader (som hittil typisk ikke har blitt tydelig rapportert på fondsnivå), videre ser det ut til at man får tall både i kronebeløp og i prosentenheter, sammen med en illustrasjon. Engangskostnader skal være personalisert, altså vist i forhold til dine forutsetninger (investeringsbeløp og investeringer).
Status Quo?
En stor del av den finansielle rådgivningen skjer gjennom banker og nettdistributører. I forhold til nye regler så blir det ikke helt status quo. Det er mye nytt som skal settes i kraft fra 1.1.2018 (dersom Norge overholder fristen satt av EU). Den store hodepinen for både forvaltere og rådgivere er nok de nye kostnadsdataene, men også å etterleve alle kravene som settes. (NOU2017:1 er på ca. 440 sider for de som ønsker å lese). Om da ikke Stortinget og Regjeringen følger Forbrukerombudet, da kommer nok migrenen for industrien, som får virkelig kort tid til å områ seg.
Ideelt sett kunne man håpe på en gradvis overgang hvor du og jeg ble vant til å betale for rådgivningen direkte. I dag kan den fremstå som gratis, men den er alt annet enn det. Fra neste år får du uansett bedre oversikt over hva man betaler for, men det endelig regelverket er ikke helt avklart enda her i Norge.
