Rentene rundt om i verden er rekordlave. Jeg skrev forrige uke om at boligprisene hadde økt betraktelig siden 70-tallet. Men realiteten er at også renteavkastningen har vært svært høy i denne perioden, og det har med rentenivået som var på den tiden. Vi har hatt et 30-40 års rally i rentemarkedene. Det høres kanskje ut som en floskel når man til stadighet nevner at rentenivået ikke kan gå særlig lavere, også hører man samtidig at investorer nå tar til takke med negativ forventet avkastning på 10 års tyske statsobligasjoner. Norske statsobligasjoner får man imidlertid fortsatt 1,1 % rente på ifølge Norges Bank. Utfordringen nå fremover blir for mange å få spart opp nok til å nå sine mål. I tillegg blir det åpenbart at hvis man har behov for avkastning for å komme i mål, er man nødt til å ta noen former for risiko.
Risikoen for å komme til kort
Lave renter skaper press på mange aktører, blant annet livselskaper og ytelsesbaserte ordninger. Det har dermed blitt et skifte mot at risikoen flyttes, nettopp til deg gjennom innskuddsordninger. Er man ung bør man sørge for tilstrekkelig risikotagning på innskuddsdelen. Er man i 30-årene er det fortsatt flere tiår med sparing og avkastning som skal opparbeides. I tillegg er det slik at man har en høyere risikokapasitet her, siden folketrygden står for stordelen av utbetalingene i fremtiden. Det kan for øvrig være en risikofaktor i seg selv, men uansett, må man ta beslutninger innenfor dagens system.
For kortere sparing, med konkrete mål i sikte, så må man regne med å gjøre det meste av de tunge løftene selv, man får ikke hjelp av verken rente, skattesystem eller noe annet.
Det man kan gjøre er å gjøre enn «har vi det bra?» sjekk. Her bør man se hvordan man ligger an i forhold til et gitt mål. Se gjerne denne artikkelen for nærmere beskrivelse av hva som kan gjøres.
Har du riktig aktivafordeling gitt ditt livsstadium?
Hvis man lar porteføljen skure og gå (noe som i utgangspunktet ikke trenger å være negativt, fordi det kan redusere adferdsrelaterte problemstillinger), men et av utfordringene er at aksjedelen av porteføljen vokser ifra rentedelen. Det blir derfor en ubalanse mellom hvor stor aksjedelen er i forhold til rentedelen, slik at den totale risikoen i porteføljen ikke blir slik du opprinnelig hadde tenkt. Utfordringen med en for høy aksjeandel er blant annet sekvensiell avkastningrisiko. Sekvensiell avkastningsrisiko er risikoen for rekkefølgen av avkastning. Denne risikofaktoren er størst for dem som er i uttaksfasen. Hvis man får en finanskrise, eller annen krise, i fanget rett etter at man har begynt å ta ut penger og man har en høy aksjeandel, er det en stor risiko for at man går nesten tom for penger. Dette på tross av at man får forventet avkastning hele perioden sett under ett. Poenget er at det spiller en rolle når problemene kommer. Fra et risikoperspektiv kan det være at man bør gå inn i pensjonstilværelsen med en lavere aksjeandel og heller la aksje gå oppover (noe som er ganske annerledes tankegang enn det som er vanlig).
Vil inflasjonen bite ekstra hardt?
Inflasjon går hånd i hånd med allokering mot aksjer og renter. De som har høy andel aksjer er generelt sett best beskyttet mot inflasjon, aksjer vil mest sannsynlig gi nok avkastning til å holde inflasjonen i sjakk. Men for investorer som har mye kapital på bankkonto eller i rentefond kan inflasjonsrisikoen bite ekstra hardt. Det er ikke så enkelt å finne noe som gir god nok avkastning uten å måtte ta på seg høyere risiko. På kort sikt vil inflasjonen i de fleste tilfeller være grei å leve med, men med en gang man løfter blikket og investerer for 10-20-30 år vil inflasjonen kunne bli en stor byrde.
Være underdiversifisert
Diversifisering betyr at man sprer risiko. Man kan spre risiko på flere måter, blant annet er det viktig å holde mange forskjellige aktivaklasser (altså enten aksjer, renter, eller eiendom). Det er ikke nødvendigvis tilstrekkelig. Om man investerer i enkeltaksjer blir man fort eksponert mot et fåtall aksjer. Dersom man i tillegg spesialiserer seg mot et tema innfor aksjeverdenen, så blir man i større grad eksponert mot en-faktorrisiko. Hvis det kommer et skikkelig krasj i denne delen av markedet kan det få stor betydning for porteføljen. Aksjefond (verdipapirfond) har krav om diversifisering i lovverket. Men kjøper man sektorfond i stor grad, vil dette kunne gjøre at porteføljen blir underdiversifisert. Med et globalt fond i bunnen, vil det kunne avlaste denne faren, og eventuelle sektorpreferanser man ønsker å ha.
Du kan være en risikofaktor
Mennesker er tenkende vesener, men også emosjonelle. Innenfor investeringsverdenen kan våre dypeste instinkter virke mot oss. Vi blir grådige på feil tidspunkt, vi forankrer til verdi eller indeksnivå som ikke er rasjonelt, og vi får eierskapsfølelse for det man eier, og det kan hindre oss i å gjøre tiltrengte endringer. Se her for artikkel om mentale fallgruver.
Det er vanskelig å finne en størrelse som passer for alle her, fordi alle har forskjellig utgangspunkt. De generelle tipsene, gitt at man har en fornuftig sammensatt portefølje, er å la investeringene gå mest mulig på autopilot. Bruk spareavtaler, gjør det enkelt via kombinasjonsfond (som også er enklere å bruke på grunn av den innebygde aktivaallokeringsbiten). En spareløsning på autopilot, men en sjekk av kursen èn til to ganger per år vil kunne gjøre at man unngår de verste adferdsrelaterte blemmene.
Artikkelen er inspirert av en artikkel fra Christine Benz, men skrevet om helt for å passe norske forhold.
